På side tre i Klassekampen torsdag 16. juni skriver Lars Gule et innlegg, hvor han hevder at kritikk av islam er rasisme, og at de som kritiserer islam er islamofober.

Det helt uforståelig hvordan en del av den politiske venstresiden som pleier å snakke høyt om menneskerettigheter, likestilling og homofiles rettigheter støtter en politisk ideologi som kjemper for drap på jøder, steining av kvinner og dødsstraff for homofile.

I tillegg kalles islamkritikere som påpeker disse problemene, for islamofober eller rasister.

For å forstå årsaken til at Lars Gule og den politiske venstresiden støtter islam må vi tilbake til historien:

På 60-70 tallet var ordet populist et honnørord. Venstresiden var stolt av å være en del av folket og de representerte folket. Venstresiden og folket stod for grønne verdier, desentralisering av makten, og til og med støtte til Israel. Venstresiden satset på folket, men fra begynnelsen av 80-tallet valgte folk å stemme på høyre.

Syse i Norge, Margaret Tatcher i England, og Reagan i USA

Venstresiden ble skuffet. Den leverte derfor folkets prosjekt til høyresiden og gjennomgikk et paradigmeskifte. De allierte seg med islam, som i likhet med venstresiden hatet USA. De oppfattet islam og islamister som en bevegelse mot kapitalismen.

De heiet på Khomeini i Iran i i 1979, og senere heiet de på den arabiske våren og Muhammed Morsi i 2011. De har sett resultat av de islamistiske styrene, men de har ikke lært av sine erfaringer. Fortsatt støtter de islam og forsøker ukritisk å kvele all kritikk av religionen med å stemple islamkritikere som rasister.

Den politiske venstresiden skapte den antirasistiske bevegelsen, som langt ifra handler om begrepet rasisme, som baserer seg på rase.

Den antirasistiske bevegelsen (som institusjon eller ideologi) er et produkt av venstresiden. Den antirasistiske bevegelsen adopterte en definisjon av rasisme som de hentet fra den engelske bevegelsen (Martin Barker 1981). Definisjonen heter «New racism» og dette har funnet sted på denne måten:

Før ble rasisme brukt i betydning raseforskjeller, og dette var en årsak til diskriminering. I vår tid brukes kulturforskjeller for å skape avstand og diskriminere mellom kulturer. Denne definisjonen betrakter kritikk av andre kulturer, eller religioner, spesielt islam, som utgangspunkt for rasisme. Derfor nekter venstresiden kritikk av islam, fordi de mener at det å poengtere kulturforskjeller skaper rasisme.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

På denne måten hindrer venstresiden utvikling av de muslimske minoritetene, fordi utvikling finner sted via kritikk. Det norske samfunnet utviklet seg gjennom kritikk, noe venstresiden hindrer.

Resultatet ble at det flerkulturelle samfunnet forsvant mens det parallelle samfunnet dukket opp. For eksempel skriver Mohammad Usman Rana i sin bok «Norsk islam», at han ikke aksepterer reform, og at islamske sharia og verdier må overføres automatisk til det norske samfunnet.

Det er klart at islam trenger en reform akkurat som kristendommen. Islam og muslimer må ha et teologisk oppgjør med islams grunnleggende avvisning av menneskets autonomi og demokratiske system. Islam må akseptere likestilling, basert på europeisk definisjon.

Les også: I Vesten kalles det prostitusjon. I islam er det eneste løsningen

Meningsløs toleranse

Det er sant at muslimske innvandrere ikke behandles likt som norske borgere. Hadde de blitt akseptert som borgere av de som kjemper for oss (antirasister) ville våre barn blitt behandlet på samme måte som norske barn.

La meg ta et eksempel: Religionen islam, som er meget fundamentalistisk, har ikke regler som sier at barn må gå med hijab. Likevel er det mange muslimske jentebarn som blir tvunget til å gå med hijab, mens antirasister som Lars Gule og de som tenker som han, insisterer på å vise en idiotisk og meningsløs toleranse for barnehijab.

Dette skaper frihetsfobi hos disse jentebarna.

Om disse barna var norske hadde man vist samme «toleranse» da?

I 2015 ville ikke Marit Nybakk og Trine Skei Grande reise til Iran fordi de mente at det var tungt å kle seg i hijab. De ville ikke gå i hijab. Samtidig aksepterer de barnehijab i Norge.

I 2001 kalte Marit Nybakk krigen i Afghanistan «en frigjøringskrig for afghanske kvinner» i teksten «Vi bomber burkaer» hos Dagbladet.

Hvorfor vil ikke Marit Nybakk frigjøre disse burkakvinnene som bor i Norge? Og det er interessant å vite hvorfor Marit Nybakk bare så burkakledde kvinner i Afghanistan, og ikke i Jemen eller Saudi Arabia? Hvorfor hindret Kristin Halvorsen et forbud mot burka i sin regjeringstid?

Hvorfor er ikke kvinneaspekter og barneaspektet viktig for våre kvinnelige politikere og feminister i Norge? Hvorfor deltok LO-leder Gerd Kristiansen på hijabdagen i Oslo? Og hvorfor har vi en dag for å markere uniformen for det muslimske brorskapet?

Selv i Iran og mange andre land kjempes det for at kvinner skal få frigjøre seg fra hijaben.

Les også: Det er ikke Taliban som er problemet

Den afghanske ambassadøren sa at hun ikke hadde brukt hijab før hun kom til Norge. Men i Norge måtte hun bruke hijab fordi presset fra det muslimske miljøet ble for stort.

Lars Gule og de venstreradikale tenkerne har bidratt til det som Åmås sier: «Tariq Ramadan blir helt, mens Ayaan Hisri Ali fordømmes». I Norge blir Usaman Rana og Fahad Qurashi helter, og forbilder, men Walid Al Kubaisi og Cemal Knudsen Yucel, blir glemt.

Venstresiden betrakter muslimer som en offergruppe, og andre som en potent, global maktfaktor. De ser på Muhammad-karikaturene som å sparke nedover. Men de beundrer Fotografiet «Piss Chris», Kristus nedsunket i et kar av urin. Ville venstresiden reagert på samme måte hvis det var «Piss Muhammad»?

Venstresiden tar til og med skylden for det brutale som skjer i utviklingsland. Når Europa blir angrepet, blir likevel overgriperen fremstilt som en stakkar som protesterer mot vestens grådighet og utenrikspolitikk.

Her kan du lese flere kommentarer fra Lily Bandehy

Overgripere med muslimsk bakgrunn i Norge, fremstilles som ofre for den vestlige kulturen som ikke har gitt dem jobb, som har skyld i at de faller utenfor samfunnet, eller for at de ble mobbet. I tillegg fremstilles det som at overgripere ikke har noe med islam å gjøre, selv om «alle» vet at det ikke stemmer.

Venstresiden sliter med dilemmaet «hvordan legge lokk på ubekvemme sannheter».

«Head-in-the-sand liberale» er et fint utrykk for å beskrive venstresiden som er i fornektelse, og som Majid Nawaz sier «til tross for rikelig bevis for det motsatte», «fortsetter å forestille seg at muslimsk terror springer ut fra økonomisk fortvilelse, mangel på utdanning og amerikansk militarisme».

Venstresiden unngår å se den underliggende ideologien eller religionen islam i sammenheng med terrorhandlinger. Når det gjelder muslimer, prøver venstresiden å uansvarliggjøre individet eller hans evne til autonomi og å skille mellom rett og galt.

Dette er Nettavisens spaltister

Norge har ikke vært en kolonimakt, men venstresiden elsker folk som tar offerrollen.

Den norske venstresiden trenger stakkarslige subjekter. De fremstiller minoriteter som ofre, svake, som noen som ikke har evne til å tåle kritikk, til å endre seg og tilpasse seg. De er «bare religiøse vesener» som trenger sympati og medfølelse fra nordmennene som fremstilles som de eneste individene med ansvar for seg selv og handlingene sine.

«På grunn av skyldfølelsen tror de venstreorienterte at de kjemper en «ideologisk krig» mot neokonservative og neokolonialistiske vestlige regjeringer, som ved aggressiv utenrikspolitikk fremmer kaos, krig og invasjon i utviklingsland. Når det på en annen side gjelder voldshandlinger utført av islamister, så vil de samme venstreorienterte avstå fra å kritisere årsaken til vold.

Venstresiden ser på islam som en frigjørende ideologi som kan hjelpe muslimske land i å frigjøre seg fra neokapitalisme. Men det lærer ikke fra historien at islam er hovedgrunnen til at de muslimske landene ikke klarer å komme på beina.