Norges Skiforbund; ta signalene hans på alvor.

Ja, han er så absolutt en av de mest medialt spennende og mest interessante skiløperne i landslagssammenheng. Og ja, han stikker gjerne frem haken og får innimellom steke i sitt eget fett.

Men det finnes grenser.

Skiforbundet og FIS World Cup trenger profiler som Emil Iversen, femmilsverdensmesteren fra Oberstdorf i 2021.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Men det eksterne og interne trykket må skje på en ryddig og balansert måte for at det ikke skal ta knekken på følelsesmennesket Iversen, tenker jeg.

Etter helgens konkurranser på Beitostølen sa Meråkers store sønn følgende til Nettavisen:

«Det har kostet å være kar den siste tiden. Det har vært mye press og det har vært kniven på hovedpulsåren. Det har vært pressekonferanser og opp- og nedturer.»

Dette er saken: Iversen åpner opp om tøft år: – Det har kostet å være kar

Inntrykket er at det nærmest har vært en kamp på liv og død som eliteløper i den massive konkurransen som råder i Norge.

Iversens PR-verdi for skiforbundet virker nærmest uvurderlig, tross et lag med masse stjerner som Simen Hegstad Krüger, Pål Golberg, Didrik Tønseth og Hans Christer Holund – ved siden av superstjernen Johannes Høsflot Klæbo.

Det er flere enn Klæbo og Iversen som fortjener medienes søkelys.

Jeg ble derfor overrasket når skiforbundet valgte å fronte Iversen alene på podiet foran et 50-tall journalister i forkant av verdenscupen på Lillehammer. Iversen, som det var sådd tvil om hvorfor han i det hele tatt skulle gå 10 kilometer fristil, var den eneste som skulle skinne fremfor forbundets sponsorvegg med varemerkene som støtter satsingen.

Jeg hadde vondt av Iversen som umiddelbart fikk en storm av spørsmål om hva han tenkte om å bli tatt ut etter en mindre god Ruka-helg.

En slik «grilling» er det ingen som går uberørt fra. Det sliter mentalt, og kjennes så unødvendig.

Les også: Kuk-ski, idioter og kaos i løypene: Hvem savner egentlig Johaug?

Selvsagt skulle landslagssjef Espen Bjervig og treneren Eirik Myhr Nossum ha satt øynene i media og sagt fra podiet, når Klæbo slapp unna pressetreffet og kunne nytte hyttetilværelsen på Skeikampen. Iversen hadde vært den siste jeg hadde valgt til å stå i rampelyset den dagen.

Nei da, Iversen er sterk, rutinert og medievant. Han tok det på halvspretten, kom det fra landslagsledelsen, etter det Iversen selv beskrev som en rettergang.

Jeg så Iversen i øynene.

Og så mye kan jeg si; han nøt ikke situasjonen – eller kjente på noen som helst form for bekreftelse av å være en stjerne.

Pliktskyldig tok han imot «dritten». Men hvorfor han skulle gjøre dét har jeg fortsatt vondt for å forstå.

Når Iversen forlot lokalet sa jeg spontant til ham: «Du har i alle fall svenskenes støtte. Du er sterk i hodet»

Jeg klarte ikke å dy meg, tross rollen som kommentator. Det føltes som Norge var imot en av sine egne gullkalver.

Iversen svarte med å slå tilbake med fine løp på Lillehammer og Beitostølen, der han blant annet satte Calle Halfvarsson på plass i spurten om andreplassen i mixedstafetten. Og i fristil – og uttak til Norges førstelag.

Les også: Svensken som kan knekke Klæbo

Det var stort av Iversen, som med skjør stemme på NRK, takket alle nære og kjære som hadde støttet ham i den tøffe tiden.

Men skal Iversen bevare den fysiske og mentale formen gjennom sesongen, bør skiforbundet ta hans signaler på største alvor. Om at det har vært mye media og kniven på hovedpulsåren av egne, interne og eksterne forventninger.

Sesongen har jo bare så vidt startet, og hver helg kan ikke tappe mennesket Iversen for energi.

/Torbjörn Nordvall

Emil Iversen er ikke med i den norske troppen til helgens renn i Davos.