Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Camara Lundestad Joof sitter i Kulturrådet, skriver bøker, reiser landet rundt med Riksteateret, får jevnlig spalteplass i Dagbladet, får Nationaltheatret til disposisjon, og var nå sist invitert til Kulturrådets årskonferanse å snakke om «fellesskap».
En skulle tro det kunne være en suksesshistorie at hun med minoritetsbakgrunn, uten noen formell utdanning, har skapt seg en så sterk plass i den norske snakkeklassen.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Men budskapet under kulturrådskonferansen var at hun konsekvent var blitt ekskludert av «oss» etnisk norske. Det var ikke bare mannen-på-gata som var rasistisk, anklagene gjaldt også i høyeste grad folk hun jobbet med ved norske kulturinstitusjoner.
Dette ligger nemlig i oss alle fordi vi har et sementert menneskesyn som stammer fra vår historie som kolonimakt, ifølge Joof.
Vi var riktignok underlagt danskene på den tida. Formelt sett omtalt som en union, men i praksis nærmest en koloni. Likevel - rett skal være rett - det var flere norske kjøpmenn som seilte med danskene og tjente penger i koloniene på forretninger knyttet til slavehandelen.
Dette var ikke bra, men på hvor tynt grunnlag er det mulig å pådra seg en slik arvesynd, og hvor lenge skal den sitte i?
La oss være seriøse
I kristen teologi er det iallfall mulig å be gud om tilgivelse, mens i denne identitære halv-religionen Kulturrådet prøver å få opp og fram ser arvesynden ut til å vare evig. Dette nedarvede menneskesynet «må vi tørre å snakke om» ifølge Joof, og derfor skal jeg ta henne seriøst nå. I motsetning til kulturminister Anette Trettebergstuen som nikket og jattet med under møtet.
For hva skjer om alle skal dømmes ut fra historien til den etniske gruppen de stammer fra?
Les også: Disse tallene påvirker deg så mye at de får deg til å eldes saktere eller raskere
Joof er halvt gambisk. Folkegrupper i Gambia har selv drevet med slaveri minst siden 1200-tallet, og salg av slaver til andre land i Afrika og Midt-Østen var big business lenge før europeerne kom. De første afrikanske slavene som ble en del av den trans-atlantiske slavehandelen kan ha vært slaver som mandinkaene (den største etniske gruppen i Gambia) solgte til portugisere.
Slaveri og kastesystem
Denne slavehandelen var ikke bare et resultat av enkelte grådige forretningsfolk, den var blant annet gjort mulig av de lokale folkegruppenes kastesystem som bestemte at enkelte familier var og forble slaver. Dette kastesystemet skaper konflikter den dag i dag selv om praksisen er blitt forbudt.
I Libya kan derimot fortsatt gambiere kjøpes på slaveauksjoner på samme måte som for 700 år siden.
Om folk skal dømmes basert på opphavslandet sin rolle i slavehandelen flere hundre år tilbake er det få som kommer så dårlig ut av det som gambiere. Sjansen for at Joof sin familie har profitert på slavehandel er ekstremt mye større enn at en at gjennomsnittsnordmannens familie har vært involvert.
Skal Camara dømmes på grunn av dette?
Nei, såklart ikke. Her i Norge prøver ingen å gi deg skylden for gambieres salg av slaver. Vi strekker oss langt for å la folk med en annen bakgrunn starte med gode muligheter i livet uavhengig av fortida, selv om vi er langt fra perfekte i så måte.
Ingen er vel det.
Hva om folk tror på den nye arvesynden?
Jeg håper Kulturrådet tenker noen steg framover - hva vil konsekvensene være av at de fortsetter å hive millioner av skattekroner etter dette nye kulturelle fenomenet hvor arvesynden gjennomstår og alt skal vurderes ut fra rasetilhørighet? Hva skjer hvis etniske nordmenn faktisk begynner å tenke slik?
Det kan for eksempel skape en sterk mistro mot folk fra etniske grupper som har hatt en konfliktfylt historie. Gambiere ville ikke fått en sjanse her om vi tenkte at slaveriets historie medførte en kollektiv skyld. Vi kan ikke integrere bort historien.
Les også: Instagram er verre enn porno
Folk kan også tenke at vi ikke trenger gjøre noe personlig for å hjelpe andre. Om jeg uansett skal dømmes ut fra gruppetilhørigheten min har det jo ikke noe å si hvilke valg jeg personlig tar.
Når temaet for Kulturrådets årskonferanse nettopp var fellesskap var det synd at verken kulturministeren eller andre kunne gjort noe for å stå imot dette tankegodset som ikke kan skape noe annet enn konflikter og mistro.
Lyspunkt
Det er lyspunkter: Gambias president Adama Barrow er heldigvis mindre rasebevisst enn Kulturrådet og Joof. Begge konene (!) hans er av en annen folkegruppe enn ham selv, og i det første intervjuet etter innsettelsen la han stor vekt på at folkegruppe- og stammetilhørighet ikke skal være viktige markører i tida framover.
«What is important is that we are all Gambians and should unite and work for the progress of our country».
Kanskje vi kan lære av andres dårlige erfaringer med stammekultur?
Joof sa også ting under konferansen som var verdt å lytte til, da hun forklarte at det var skapt en slags forventning om at kunstnere med minoritetsbakgrunn måtte lage kunst som var basert på en viss type politisk agenda.
Om jeg får plass i Kulturrådets scenekunstutvalg skal jeg ta henne på ordet. Statlige penger må ikke brukes på å presse fram en politisk aktivisme som bare skaper etniske konflikter og mistro.