Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Mandag skrev jeg at det ikke er sant at Kjetil Rolness og en annen skal ha «vist fram kjønnsorganer» i en dokø. Dagens nyhet er at det ikke er sant at Sløseriombudsmannen har forårsaket trusler mot et medlem i Kulturrådet heller, selv om både kunstneren Hanan Benammar og redaktør Therese Bjørneboe hevder det.
Sommerens «kulturdebatt» har tatt mange overraskende vendinger. Her er et kort resymé:
Mandag skrev jeg om generalsekretær Begard Reza i organisasjonen Salam, som trakk seg fra kommisjonen i protest, fordi Sløseriombudsmannen - alias Are Søberg - ble innvitert til et innspillsmøte.
Som medvirkende årsak hevdet hun senere at Kjetil Rolness og et annet kommisjonsmedlem allerede første dagen «viste frem sine kjønnsorganer, under klærne» i en dokø på Deichmanske bibliotek.
Den påstanden var ikke sann, og VG beklaget i ettertid sin befatning med en ikke-publisert kronikk om saken.
Men det er mer:
For noen uker siden hevdet kunstner Hanan Benammar i et debattinnlegg i Dagsavisen med tittel Kunsten å krige at navngitte medier i en årrekke hadde samarbeidet med Sløseriombudsmannen om å spre hat og løgn.
Konkret mente hun at Ytringsfrihetskommisjonen hadde invitert «en delvis anonym plattform som - i samarbeid med flere mediehus, blant annet Vi Menn, Nettavisen, og TV2 - i flere år motarbeidet kunstnere gjennom tabloide artikler basert på feilinformasjon og tidvis ren løgn.»
Men hun ga seg ikke med det. Hun hevdet også i innlegget at det angivelige samarbeidet mellom Søberg og blant annet Nettavisen skulle ha «resultert i trusler og trakassering, hvorav noen er etterforsket og pådømt».
Etterforsket og pådømt, altså. Noe som jo er interessant, all den tid kunstner Morten Traavik har utløst en dusør på 100.000 kroner til den som kan framvise en straffbar ytring som kan knyttes til Sløseriombudsmannen.
Den merkelige påstanden vakte voldsom debatt på sosiale medier, og dagen etter var Dagsavisens redaktører kjappe med å slette akkurat den setningen fra innlegget, uten forklaring.
Innlegget fikk likevel en reaksjon fra generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening, som i innlegget Kunstnerne og ytringsfriheten mente at påstandene var såpass alvorlige at om de ikke ble dokumentert, så burde de kanskje trekkes tilbake?
Men nei.
I stedet rykket Therese Bjørneboe i Norsk Shakespearetidsskrift ut til støtte for Hanan Benammar. Ifølge Bjørneboe hadde Benammar bare brukt feil ord, Dagsavisen skulle bare rettet ordet «dømt» til «bøtelagt» i stedet for å stryke hele setningen.
«Bakgrunnen for Hanan Benammars feilaktige bruk av begrepet dommer, er at hun ikke forsto forskjellen mellom dommer og forelegg.», skrev Bjørneboe.
Hun fortalte videre at den konkrete saken gjaldt i alt 21 trusler mot regissør Tormod Carlsen, som er medlem av fagutvalget for scenekunst i Norsk kulturråd. Saken ble etterforsket av politiet, men deretter overlatt til behandling i Konfliktrådet.
«De to (for offentligheten fortsatt anonyme) avsenderne ble ilagt bøter. Og det er viktig å påpeke at forelegg impliserer at tiltalte innrømmer skyld», skrev Bjørneboe.
Men det er ikke riktig.
De to personene bak truslene, begge medlemmer av chattegruppen «Alt for Norge» - som nå er nedlagt, ble ikke straffet. De fikk ikke bøter heller, eller forelegg - uansett hvilke ord man bruker på det. Og de hadde ikke status som tiltalte. Man er ikke det i Konflilktrådet.
Vil du ha meninger fra Norsk debatt rett i lommen? Abonner på nyhetsbrev her!
Tvert om skværet partene opp i minnelighet, og laget en frivillig avtale seg imellom. Her gikk de to med på å betale regissør Carlsen 5000 kroner hver for tapt arbeidsfortjeneste for tiden han hadde kastet bort på meldingene deres.
Men det springende punktet er ikke straff eller ikke straff. Det springende punktet er om truslene mot Morten Carlsen kunne knyttes opp mot Sløseriombudsmannen?
Therese Bjørneboe er ganske sikker på det. I sin kommentar bruker hun mye av sin angivelige kunnskap om saken til å fortelle at særlig én av truslene hadde tilknytning til en kvinnelig kunstner som også var nevnt av Sløseriombudsmannen.
«På denne bakgrunnen mener jeg at det er sannsynlig at det er en sammenheng mellom Sløseriombudsmannens virksomhet og det at det nettopp var henne som ble nevnt i meldingen til Carlsen», skriver hun.
Og når Therese Bjørneboe skriver slikt, så blir det lyttet til av mange.
Hun er nemlig ingen hvem som helst, og nyter stor respekt i kulturlivet. Mangeårig spaltist i Aftenposten, redaktør i ulike tidsskrifter, datter til selveste Jens Bjørneboe og gift med forfatter Dag Solstad.
Men det blir ikke riktig av den grunn. For hva sier Tormod Carlsen selv?
I en messenger-melding til Nettavisen skriver han:
«Jeg skjønner fra ulike tagginger her på Facebook og en henvendelse fra Therese Bjørneboe i Shakespeare-tidsskriftet at jeg har havnet i en merkelig situasjon, hvor en sak jeg har vært involvert i er blitt et slags "bevis" for at Sløseriombudsmannens tilhengere driver med hets», skriver han.
Og fortsetter:
«Det er litt tricky for meg å forstå hvordan jeg havnet der, når jeg har forsøkt å rydde i saken med meg på best mulig måte og skværet opp med de dette gjaldt. At de begge var følgere av den siden (Sløseriombudsmannen, red. anm) hadde nok mye mindre betydning - om noen - for å komme med disse meldingene til meg.»
LES OGSÅ: Den frie kunsten og dobbeltmoralen
I mellomtiden har sjefredaktør Gunnar Stavrum sendt en mail til Therese Bjørneboe og vist til påstandene om den angivelige sammenhengen med Sløseriombudsmannen, og spør om hun kan sende ham en kopi av kjennelsen fra Konfliktrådet?
Men det vil hun ikke. Hun bekrefter at hun har avtalen mellom partene, men synes det er problematisk å spre den.
Hun vil altså ikke gi innsyn i det som på en måte er selve fasiten i saken. Det vil heller ikke Kulturrådet, siden de «ikke er part i saken». Og ikke Konfliktrådet selv, fordi opplysningene er «underlagt taushetsplikt».
Men jeg har sett avtalen.
Den ble underskrevet av partene etter behandlingen i Konfliktrådet i mai. Og her får vi et helt annet inntrykk:
Her kommer det tydelig fram at saken dreier seg om langvarig stalker-virksomhet. Ifølge den skriftlige historikken i avtalen har den ene av de to anklagede «fulgt med på Tormod Carlsen helt siden 2012».
I ni år, altså. Videre står det:
«Hun har siden det hatt en en sterk mistanke om at det er "noe muffins" med denne personen (Carlsen, red. anm) og samlet informasjon om han. Når hun også oppdaget at han er medlem i partiet Rødt og sitter på mye makt i norsk kulturliv, bestemte hun seg for å lage en "mappe" på han.»
Og videre:
«Hun har også overfor politiet innrømmet å stå bak flere meldinger til samme person fra ulike profiler, samt at hun i 2017 sendte sin daværende ekskjæreste for å oppsøke han ved hans hjem».
Det er denne personen som flere år senere, ifølge den skriftlige historikken i avtalen, blir provosert av «en pågående aksjon mot facebookgruppen "Sløseriombudsmannen" fra ulike kunstnere». I sinne over det «han opplever som en politisk kampanje sender han det han opplever som et sarkastisk ordspill fra Ways of Seeing debatten og skriver at også han "ligger i buskene".»
Ifølge referatet var det altså ikke skriveriene til Sløseriombudsmannen som hisset ham opp til å skrive trusler denne gangen. Tvert om var det reaksjonene mot Sløseriombudsmannen.
Interessen for, eller hatet mot, Carlsen begynte allerede i 2012, lenge før Are Søberg satte i gang sin anonyme Facebookside. Ifølge Carlsen har han forsøkt å forklare dette til både Hanan Benammar og Therese Bjørneboe. (*)
Les flere innlegg i Nettavisen Norsk debatt
Tormod Carlsen vil ikke la seg intervjue, men lar meg sitere ham på følgende:
«De to jeg møtte i Konfliktrådet har forfulgt meg i lang tid. Men vi har nå skværet opp. Deres interesse i meg hadde ikke noe med Sløseriombudsmannen å gjøre.»
Så da har altså Morten Traavik fortsatt sin dusør i behold. Det blir ikke utbetalt 100.000 kroner denne gangen heller, til den som kan knytte trusler eller andre lovstridige utsagn opp mot Sløseriombudsmannen.
Hva kan vi lære av det? Sannelig om jeg vet.
Men jeg tror at skal vi komme videre i samfunnsdebatten her i landet, om det så gjelder kultur eller ytringsfrihet, må vi kunne kreve at folk ihvertfall forsøker å snakke sant.
--
* Nettavisen har bedt Therese Bjørneboe i Norsk Shakespearetidskrift om tilsvar til denne kommentaren.