Venstre-politiker Ingvild Thorsvik ville ikke dele tale-plattform med andre, fordi hun mente «det er for støtende når andre sier at det bare finnes to kjønn».

Det var i september under Protestfestivalen i Kristiansand at debatten om «kjønnsforståelse» fant sted, der en rekke debattanter skulle til å analysere hvorvidt det «er slik at biologien sier at det finnes to kjønn, eller at kjønn er noe det finnes mange varianter av, som man selv kan definere».

Thorsvik endte likevel med å delta i debatten, men medga at hun hadde vært i tvil om hun kunne dele plattform med de to andre debattantene på grunn av deres ytringer om kjønn - altså om hun skulle praktisere såkalt no-platforming for å markere avstand.

En slik debatt om et dagsaktuelt tema krever flere deltagere for at den skal være konstruktiv. Det at en politiker ønsker å «kansellere» plattformen fordi hun blir «såret», er merkelig. Slik «kansellering» er synonymt med tvang.

Selvsagt kan hvem som helst mene at det ikke finnes annet enn «hen»-kjønn i verden, og at alle historiske forståelser og perspektiver på biologi eller kjønn er utdaterte; men det betyr ikke at denne doktrinen skal trykkes på andre, som ikke mener det samme.

Skaper splittelse

Og denne tvungne trykkingen er et stort problem i dagens samfunn:

For når noen få vil sitte med monopolet og definisjonsmakten rundt «passende verdier»; til den grad at andre, og ganske mange, må gå rundt på eggeskall i frykt for å bli stemplet som «sexist, homofob, xenofob, islamofob - eller undertrykkende og farlig» - burde vi reagere.

For hvis flere av våre folkevalgte har som strategi og agenda å være mest krenket, og skrike høyest - og skape splittelse, mellom de «slemme» (les; utdaterte, tradisjonelle) og de «gode» (post-moderne, woke), kommer vi aldri videre.

Hvem skal beskytte ytringsfriheten i samfunnet?

Les også: Sushi, stek eller vegetar? Det burde de eldre få velge selv

Ulike virkelighetsoppfatninger

Vi må slutte å være så redde for å bli diagnostisert med «fobiene».

Slik en ambassadør fra Midtøsten kommenterte (da vi diskuterte om skeptisismen som eksisterer mot personer fra regionen hun kommer fra, i Frankrike i 2021): «Hvis noen begrunner sin frykt for arabere med at flertallet av islamistiske terrorister er fra Midtøsten om dagen, er ikke det fullstendig feil. Det er jo en logisk konklusjon de på en ærlig, enkel måte har kommet frem til, og har å gjøre med at terrorangrepene i Europa det siste 10-året først og fremst er blitt utført av radikale islamister og ikke av andre grupper».

Med dette eksemplet mener ambassadøren at vi må ta hensyn til at vi har ulike virkelighetsoppfatninger, og hvis disse til tider er skadelige for samfunnet, kan vi heller påvirke gjennom dialog og diskusjon.

Militant feminisme

Videre stusser jeg over min generasjons veldig militante feminisme i vesten. Jeg ble tipset om den franske forfatteren og aktivisten Alice Coffin, av min (lesbiske) venninne: «Coffin vil fjerne alle menn fra denne planeten; det hun sier er så pinlig for oss andre (lesbiske) kvinner, vi som ikke hater menn», sa hun.

Ifølge venninnen min var Coffin en dårlig innflytelse. Coffin sier at hun «hverken kan lese bøker eller tekst, se filmer eller snakke med menn lengre, for de må ignoreres og elimineres».

Coffin er en kjent feminist i Frankrike, og får mye oppmerksomhet. Hun er ansatt av kommunen i Paris, og har skrevet boken «Det lesbiske geniet». Der skriver hun at feminismen i 2021 må være «totalitær, militant og stridende mot menn».

Les også: Jonas Gahr Støres personlige karakter gjør at han består statsministerskolen

Vi skal altså ikke bare kansellere menn ifølge Coffin, men helst også eliminere dem fullstendig fra samfunnet. Hun begrunner sine kraftige påstander med at menn voldtar og utøver vold mot kvinner uten hemning, og at dette må endres på gjennom at deres rolle utslettes.

Coffin er igjen et eksempel på en «aktivist» som er en trussel mot ikke bare ytringsfriheten, men også ganske direkte mot store grupper i samfunnet. Hennes påstander strider klart mot vår forståelse av sameksistens og mot artikkel 19 av menneskerettighetene som sier at: «Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding […]».

No-platforming er farlig

Så hvorfor lar vi aktivister som Coffin holde på? Hvorfor gir vi dem all retten til å kapre ytringsfriheten og enhver plattform?

Selv må jeg bare le, når jeg ser politikere som Ingvild eller aktivister som Coffin. Den sikreste veien til nederlag er vel når man direkte angriper majoriteten?

Kritikk og kverulering er bra, men no-platforming er farlig. Uten friheten til å si det man mener blir samfunnets idé-rom tomt, og handlingsrommet til demokratiet forvitrer.

Konfrontasjon er viktig

Forfatteren Chimamande Adichie sa i et intervju om samme tema i fjor at «Unge i dag (i vesten) er blitt så redde for å ikke si det som er riktig, at de har fratatt seg selv muligheten til å tenke, lære og vokse. Det er så mye snakk om ytringsfrihet i Europa og i USA, men i vesten må man si ting på en spesiell måte. Og hvis man ikke gjør det, er sensuren skyhøy. Dette er svært problematisk for kunsten og ikke minst for politikken. Selvsagt finnes det rammer for ytringsfriheten, men vi kan ikke forfølge mennesker for deres gjennomtenkte og egne ytringer. Det er jo fullt mulig å ha samtaler der vi ikke er enige med hverandre» (min oversettelse).

Les mer fra Norsk debatt

Når politikere, aktivister, debattanter og journalister stjeler vår rett til å ha et perspektiv, frarøver de oss også demokratiet. De som er våre folkevalgte, som skal representere den allmenne vilje, er de som til slutt kun representerer seg selv og sin egen vilje.

Konfrontasjon er en viktig del av demokratiet, og den som synes det er ubehagelig å høre andres meninger har ingenting i politikken å gjøre.