Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
(Laagendalsposten): Det er et massivt hull i hvordan vi omtaler kvinnehelse. Kroppen er massivt seksualisert, og har vært sterkt knyttet til skam og syndighet siden bibelske tider. Og vi roper og skriker om hvordan vi kan fange dette opp bedre, fordi kvinner lider i det stille og strever med å bli hørt på legekontorene.
Så da er det jo flaks for oss at Vanessa Rudjord, Synnøve Skarbø og Pia Tjelta har kommet oss til unnsetning.
På Frogner investerer de nå 40 millioner kroner for å satse på det de kaller for «kvinnehelse» i egen skjønnhetsklinikk. Det skal altså bidra med hjelp til litt bekkenbunnstrening, men i all hovedsak er behandlingen estetisk kosmetikk. De sidestiller dette med å gi en ereksjonspille til menn med erektil dysfunksjon.
Jeg spør: Hva skal vi med kunnskap om fødselsdepresjon og bedre fødselsomsorg, når vi kan bli rynkefrie og glatte i panna?
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
For all del. De må gjerne starte en skjønnhetssalong. For min del må de åpne en hel kjede. Det bryr meg lite. Men å kalle dette for fokus på «kvinnehelse» er virkelig skivebom. Kanskje de har behov for å føle seg freshe, og da tenker jeg at man må være så ærlig å si det som det er. «Jeg liker ikke å ha rynker, så da tar jeg Botox», eller «Jeg er ikke fornøyd med utseendet mitt, så da får jeg utført inngrep».
Siden Hippokrates’ tid, har kvinnehelse vært knyttet til tanken om at kvinner er irrasjonelle av natur. At vi ikke evner å ta gode beslutninger, og at vår overdrevent manglende følelsesstyring er knyttet til livmoren vår. Også kalt for «hystera» på gresk. Gjennom tidene, fram til opplysningstiden og Freuds tid, har mange kvinnelidelser blitt forvekslet med det å være nevrotisk og irrasjonell.
Fortsatt den dag i dag, når kvinner får endometriose, PCOS, andre hormonelle plager, blir de møtt med fordommer på legekontoret. Det kan ta opptil ti år, og mer, før de får en diagnose. Og fortsatt vet vi omtrent ingenting om hvordan behandle det. Fordi våre fordommer overfor kvinner, er nedarvet gjennom generasjoner. Både gjennom kvinner, og menn.
Tjelta har rett i én ting: vi må snakke mer om kvinnehelse. Men vi må snakke mer om rifter i underlivet, om inkontinens, om delte magemuskler, om plagene som oppstår når vi ammer.
Vi må snakke mer om hvordan PCOS skaper mannlig behåringsmønster og cyster som kan tette egglederne og forhindre graviditet. Vi må snakke om hvordan hormonbehandlinger og prevensjon kan gjøre jenter psykisk syke, om hvordan endometriose skaper så kraftige smerter at kvinner må sykemeldes månedlig, og vi må snakke om hvordan kvinner må settes i tidlig overgangsalder før de har nådd tretti, for å få bukt på plagene.
Vi må også snakke om hva overgangsalderen gjør med kvinner, både psykisk og fysisk. Som en pakke. Fordi vi kan faktisk ikke koble hodet av kroppen. De to komponentene kommer på en måte som en slags pakkedeal.
Vi må også snakke om hvordan kvinner som får gravidplager og sykemeldes i svangerskapet, mistenkes for å utnytte systemet fordi graviditet ikke regnes som en sykdom. Vi må snakke om bekkenløsning, om hvordan man kan få gallesteinsanfall under svangerskapet, og livmorfremfall etter fødsel.
Og vi må snakke om hvordan manglende omsorg fører til fødselsdepresjon og fødselspsykose, som igjen kan føre til selvmord, og er en av de absolutt største årsakene til mødredødelighet i verden (ifølge WHO).
Dette er det reelle hullet i kvinnehelsefokuset, og enn så gode hensikter fruene på Frogner har, kan de ikke å tette hullet med Botox.