(Trønderdebatt): Kritikken haglet da Viaplays serie «Powerwomen Norge» ble lansert tidligere i høst. Serien har fått kritikk fordi den «spiller på kikkerinstinktet», er «feminisme-feelgood» og ikke viser - i tilstrekkelig grad - kvinner som utøver makt.

Noe av kritikken kan jeg til dels være enig i. Det er underlig at vi i episode tre fortsatt ikke vet hva Anita Krohn Traaseth egentlig jobber med - og hvordan hun jobber. Aftenpostens Ingrid Åbergsjord skildrer dette i sin kommentar: «I en scene ser vi at Anita Krohn Traaseth forbereder et videomøte med EU. Hun rydder og styrer på hotellrommet i Venezia, for at laptopen skal få en gunstig vinkel. Men vi får ikke høre ett ord av hva hun faktisk sier på møtet».

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Til gjengjeld blir vi godt kjent med kvinnene.

I denne livsstilsreality-serien - hvis sjangeren kan kalles det - blir vi kjent med skuespiller Iman Meskini, influenser Leah Behn, redaktør Ingeborg Heldal, gründer Isabelle Ringnes og næringslivssjef Anita Krohn Traaseth. Disse fem damene gjør det alle bra i sine felt. Til sammen har Meskini, Behn, Heldal, Ringnes og Traaseth over 650.000 følgere på Instagram. For ikke å glemme at Behn har i underkant av 300.000 følgere på TikTok, Heldal er redaktør for landets største kvinnemagasin, og Meskini havnet tidligere i år på Forbes «30 under 30»-liste i Europa.

Disse damene har en enorm påvirkningskraft. Og påvirkningskraft er i aller høyeste grad makt.

Mye av det denne serien har blitt kritisert for, er det jeg liker ved den.

I Aftenposten kritiseres «Powerwomen Norge» for å ligne «Bloggerne». Bloggerne er nå inne i sin 16. sesong, og gjør åpenbart noe riktig. Livsstilsreality fenger seere. Andre eksempler er «Funkyfam», «Team Ingebrigtsen» og «The Kardashians». I Sverige er «Svenske Powerkvinner» inne i sin andre sesong. Konseptet fungerer, selv om Adressas Maria Can skriver: «det kommer ikke tydelig fram hvem målgruppa for denne dokusåpa er».

Les også: Hvis ikke disse kvinnene inspirerer til å satse, så forstår jeg ingenting

Det synes jeg også er kult. Jeg synes det er dritkult at de 14-, 15-, 16- og 17-åringene som ser «Powerwomen Norge» for å bli bedre kjent med Leah Behn, også blir kjent med TENK – Tech-nettverket for kvinner som Isabelle Ringnes har vært med å grunnlegge. Målet med TENK er å inspirere flere kvinner «til å oppsøke utdannelse og jobber innenfor teknologi».

Gjennom serien får jenter som kanskje er mest opptatt av sminke, også med seg hvordan Ringnes satser på og oppfordrer jenter til å engasjere seg i og jobbe med teknologi. Eller hvor mye forskjellig Anita Krohn Traaseth jobber med. Man trenger ikke jobbe med én og samme ting, det går an å gjøre så mye forskjellig. Eller å ta videreutdanning i en alder av 50 år.

Åbergsjord i Aftenposten skriver at i serien «handler det mye om hjem og familie». Den gjør det. Det handler mye om hjem og familie - også. Og det er fint. Disse fem kvinnene forteller om hvem de er, hvordan privatlivet ser ut og viser at det er mulig å ha et liv utenom jobb - uansett hvor travel denne jobben måtte være.

Det er også fint å bli kjent med hvordan menneskene bak disse kule og fancy jobbene er. Som Anita Krohn Traaseth når hun forteller hvordan hun har jobba seg oppover fra trainee til toppsjef - men fortsatt må «røyke seg til mot» når hun blir nervøs. Eller Ingeborg Heldal som forteller at da hun var yngre kunne hun bli så «utrygg at hun fikk utslett». Eller Leah Behn, som håper hun ikke vinner en pris, fordi tanken på å holde en eventuell tale gjør henne så nervøs.

Les også: «Powerwomen Norge» får knallhard kritikk: – Når damer tar plass i mediene, blir det ofte debatt

Det Traaseth, Heldal og Behn formidler er at de er akkurat som resten av oss dødelige. De lever ikke opp til forventningene vi som storsamfunn kanskje har til kvinner med makt - spisse albuer, usympatiske og ambisjonsdrevne. Derfor er det også så befriende å se hvor vanlige de er. Vi får bli med på baksiden, se at disse damene blir usikre, nervøse og må jobbe beinhardt for det de ønsker å oppnå. Men også at de elsker det de gjør, trives på jobb og stadig utfordres.

Det er også interessant å høre disse kvinnene fortelle om hvordan det er å være kvinne som stikker seg fram. Isabelle Ringnes forteller at media er interessert i henne når noe skjer i livet hennes - som når forlovelsen hennes ble offentliggjort eller at hun delte at hun var gravid på sosiale medier. Det er media opptatt av, og da tar de kontakt. Men de skriver ikke om de sakene hun jobber med eller virkelig brenner for - som klima, likestilling eller teknologi. Krohn forteller at hun som kvinne har fått kritikk for å smile for mye, og kritikk for å være for maskulin.

Kritikken haglet da serien ble lansert. Aftenpostens Ingrid Åbergsjord mente serien «driver med alt annet enn maktutøvelse» og ga serien terningkast 2. Eva Grinde i Dagens Næringsliv skrev blant annet at kvinnene i serien har «særlig én ting til felles: stort oppmerksomhetsbehov». Maria Can i Adressa ble ikke spesielt begeistret for formatet, som hun kalte «pyntelig underholdningsfeminisme».

Les også: Dessverre vil Märtha Louise ha i pose og sekk

Alt det Åbergsjord, Grinde og Can etterlyser, eksisterer allerede på Viaplay - bare i filmformat. «Angela Merkel - A Legacy Through Time» er et «personlig portrett av den tidligere tyske forbundskansleren». Dokumentarfilmen tar oss gjennom Merkels politiske liv, fra å bli omtalt som «Kohls jente» da hun først begynte i politikken - fordi daværende kansler Helmut Kohl hadde så stor tiltro til henne - til hun omtrent 30 år senere valgte å gi seg som forbundskansler. I tillegg til å bli den første kvinnelige kansleren i Tyskland, ble hun også, med sine 16 år som forbundskansler, den lengstsittende kansleren i tysk historie.

I løpet av én time og 32 minutter, forteller Theresa May, tidligere britisk statsminister, Ursula von der Leyen, Europakommisjonens president, Christine Lagarde, administrerende direktør i Den europeiske sentralbank og Barack Obama, tidligere amerikansk president, om Merkel, hennes politiske virke og betydningen hun har hatt for tysk, europeiske og internasjonal politikk.

Disse betydningsfulle internasjonale aktørene forteller også om hvordan kvinner i politikken opplever en ekstra barriere. Theresa May forteller at handlingsrommet for kvinner er smalere enn for menn - for eksempel hvordan kvinner forventes og presses til å vise følelser. Når de først gjør det, anses det som et tegn på svakhet.

Les mer fra Norsk debatt

Angela Merkel-dokumentaren er veldig god. Men den vil ikke appellere til 16-åringer som er mest opptatt av hvilke sminketrender som gjelder og hvilke motetrender influencere sverger til. På samme måte vil ikke «Powerwomen Norge» appellere til de som er mest opptatt av europeisk integrasjon og internasjonal politikk. Derfor er det så fint at vi har begge.

Spør du meg, er de begge viktige bidrag til å fortelle hva en «Powerwoman» er. Det kan være så mangt.