For en stund tilbake leste jeg «Georgs magiske medisin» for barna mine. For de som trenger en påminner, er Georg en gutt på åtte år med verdens mest ufyselige bestemor. Hun kjefter og smeller og kommanderer ham rundt. Georg bestemmer seg derfor for å drepe bestemoren sin. Gøy, sant?

Etterpå gikk vi videre til «Heksene», en fortelling om et skjult nettverk av hekser som spiser barn. Dette måtte vi imidlertid legge vekk midtveis, da barna begynte å hyle og gjemme seg under dynen da jeg plukket opp boken. En leseropplevelse de sent vil glemme …

Uansett: Å utsette Dahls bøker for sensitivitetslesere er en oppskrift på katastrofe. Alle vi som elsker Roald Dahl vet at det er nettopp det usensitive, vulgære, ukorrekte som er bøkenes største kvalitet.

*Gyldendal skal ikke følge etter det britiske forlaget. Les hva Gyldendal sier her

Her ligger genialiteten

Det var det også da bøkene ble skrevet. Dahl tar barna på alvor med å utfordre konvensjonene. Han er ikke redd for å korrumpere små barnesinn med styggedom og skjellsord. Han stoler på at barna ikke bare tåler humoren, men at de forstår den.

Og heri ligger genialiteten, samt en dyp respekt for disse små menneskene. De fortjener skjønnlitteratur på sine egne premisser, og ikke en skjønnlitteratur som først og fremst er pedagogisk.

Når Roald Dahl harselerer med Augustus Gloops enorme appetitt og kaller ham tjukk så ler barna og jeg. Vi ler hjertelig. Vet du hvorfor? Fordi det ikke er lov! Det er hele poenget!

Les også: «Han er ikke feit, han er enorm. Skjerp deg!»

Vi ler fordi Dahl overskrider kutymen og blottlegger et tabu. Barna forstår det instinktivt: Oi, så slemt! Haha! Det er en lek med konvensjoner. En voksen forfatter som tillater seg å være upedagogisk og ukorrekt i sin henvendelse til barna. Det er deilig og befriende for både liten og stor.

Vi møtes i humoren og vrengebildet. Krasjen med virkeligheten. Ingen av oss går ut av rommet og kaller venner for tjukkebollafeita eller dreper bestemor. Litteraturen er et frirom, og barna er våre fremste eksperter på fantasi.

Kunst handler om overskridelse, tabu, det sublime. Intet mindre. Å operere med et mindre ambisiøst kunstsyn for barn og unge er en ideologi som må bekjempes med nebb og klør.

Skumlere enn tjukkas-vitser og hekser som spiser barn

– Tenk når de beskyttede barna vokser opp og får sjokk av skjellsordene, sa en venn.

– Eller mye verre: Tenk om de beskyttede barna lærer at litteraturen er kjedelig og tannløs, og aldri blir lesere, svarte jeg.

Men Roald Dahl var antisemitt! Og kvinnefiendtlig!

Oppegående mennesker i mitt eget ekko-kammer på SoMe har tatt til orde for avpublisering. Altså ikke omskrivning, men å ikke publisere flere opplag av bøkene så han kan gå inn i glemselen når papirbøkene går i oppløsning og forvitrer.

Les også: Nå som «alle» har oppdaget hvor tåpelig woke-opplegget er: Velkommen etter

For meg er dette mye skumlere enn både tjukkas-vitser og hekser som spiser barn. For det handler om å frarøve barna våre store leseropplevelser. Og det handler om å sensurere en verdensarv.

Hvor mange ganger må vi gjenta at litteraturen overlever og overgår sine forfattere når den er god? Det gjelder også barnelitteraturen.

Ikke kødd med kødden som har gitt oss disse fantastiske bøkene. Om vi omskriver Roald Dahls bøker i retning politisk korrekt, da kan vi virkelig begynne å snakke om blasfemi.