Når et gammel hus eller et bygg brenner, er det ikke nødvendigvis bare huset som blir borte, men også mange av de minnene huset setter oss i stand til å komme i kontakt med.

Noen ganger handler disse minnene om høyst private opplevelser, andre ganger dreier det seg om erfaringer vi deler med mange andre, som også har hatt et forhold til det som har gått tapt.

Tidligere denne uken brant den gamle meierigården fra 1901 i Porsgrunn. Den lignet på et eventyrslott, og det fantes knapt noen i byen som ikke hadde et forhold til den.

Et par dager etter brannen satt jeg på en kafé rett overfor brannruinen. Og dette var det vi alle snakket om:

«Så synd med det fine gamle bygget!» «Husker du pizzarestauranten der?» «Husker du hun gamle dama som trodde oregano var et slags narkotika som utlendingen strødde oppå pizzaen for å få de unge hekta?» «Husker du tiøres-automaten, som vi spilte på oppe på Melkebaren?» «Var det ikke femtiøres-spill da?»

For sånn er det, fortiden vår ligger ikke stablet på vår mentale harddisk etter alfabetet, kronologi eller viktighetsgrad. Derfor er den heller ikke noe vi sånn uten videre kan få tilgang til ved å bruke bestemte søkeord.

Fortiden vår trenger gjerne en ytre impuls for å bli aktivisert, og siden det ikke alltid er noe vi selv kan kontrollere, kan slike minner plutselig velte opp i oss på en nesten overveldende måte.

Bør bygg rekonstrueres?

Det er ikke bare bygg som sender oss ut på slike tidsreiser. Hva som helst utenfor oss selv kan i prinsippet sette oss i forbindelse med vår egen fortid: Et sted. Et navn. Et fotografi. Et annet menneske. En lukt. En smak.

Mange skjønnlitterære forfattere har utnyttet dette. Mest kjent er kanskje Marcel Proust, som i sin tolvbinds roman «På sporet av den tapte tid» lar fortelleren dyppe et stykke Madeleine-kake ned i en te laget av lindeblomster. Og plutselig er han tilbake i barndommens rike. Fortellerens smak- og lukt-opplevelsen danner en bro til fortiden, som vi som lesere mer enn gjerne går sammen med ham på. Et fenomen som litteraturviteren Mikhail Bahktin kalte for en kronotop, satt sammen av det gammelgreske ordet for tid; kronos og rom; topos.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

I Proust sitt tilfelle var det kake og te som ble kronotopen, men det kan også handle om erfaringer vi deler med andre. For eksempel når det dreier seg om et iøynefallende bygg, som ligger på et sted der mange mennesker over lang tid kan oppleve det. Slike bygg blir dermed viktige for vår felles identitet.

Innebærer det at slike bygg bør rekonstrueres?

La oss se nærmere på eksemplet fra Porsgrunn. Det lå nemlig et bygg der før arkitekten Haldor Børve bygget Meierigården i 1901. Det brant også ned, og mange mennesker den gang hadde minner og opplevelser knyttet til det.

Les også: Brann i vernet bygg i Porsgrunn: – Deler av bygningen har kollapset

Skulle vi være konsekvente, burde ikke da også det huset blitt bygget opp igjen nøyaktig slik det var? Men i så fall, hadde vi da i det hele tatt hatt noen utvikling, nyskaping, innovasjon? Ville ikke da byen og samfunnet vært helt statisk?

Jo, det kan være. Og derfor tror jeg vi alle skal være glade for at noen har tenkt nytt og stort og annerledes, og kanskje mot manges vilje banket gjennom det eventyrbygget som står der i dag. Unnskyld, som sto der i går.

På godt og ondt

Men den virkelig store forskjellen på 1901 og i dag, handler om graden av utvikling. Samfunnet den gangen var langt mer statisk. Mennesker for 120 år siden var gjerne født på det stedet der de bodde hele sitt liv, og deres visuelle omgivelser gjennomgikk ikke større forandringer enn at de fleste kunne reiste bort og likevel kjenne seg igjen når de kom tilbake igjen etter noen år.

Og i den grad de overhodet hadde anledning til å bygge et nytt hus eller et offentlig bygg, skulle det stå – om ikke til evig tid, så i hvert fall i flere hundre år – og ikke som i dag, i femti, seksti år.

Dessuten skilte ikke formspråket seg vesentlig fra eldre tiders arkitektur, og det at et nytt hus så gammelt og ærverdig ut ble ikke ansett som bakstreversk eller smakløst, men som et kvalitetskriterium.

Les flere kommentarer av Tommy Sørbø her

Veiene var tilpasset fotgjengere, syklister og hestekjøretøy, og man hadde ingen mulighet til å forandre på selve topografien, slik vi gjør i dag gjennom ressurskrevende forflytninger av masse. En praksis som gjør at mennesket selv gjennom avansert teknologi holder på å forandre selve jordoverflaten, og dét på en måte som bare naturens egne geologisk prosesser kunne tidligere.

Kort sagt, våre forfedre hadde, på godt og ondt, muligheter til å leve sine liv på måter som antakelig føltes langt mindre dynamisk og fremmedgjort enn det vi gjør i dag.

Vi blir mindre hele

Vi har riktignok forsøkt å gjøre selv dynamikken om til en dyd, både i arkitekturen, samfunnslivet og i den enkeltes liv. Men i det øyeblikket et historisk bygg står i fare for å bli borte, blir de fleste av oss likevel rammet av ubehaget ved å bli fratatt vår egen fortid.

For det er det som skjer, når vi ikke lenger har noe å henge våre minner og erindringer på. Vi blir mindre hele, både som enkeltindivid og som samfunn.

Noen synes det er helt greit. Ja, for de som måtte mene at mennesket ikke har røtter, men føtter, vil en slik flytende identitet nærmest fremstå som et ideal. Alle som snakker varmt om kontekstfleksibilitet, 119 kjønn og omstillingskompetanse, vil sikkert heller ikke ha noe imot de som uten motstand kan tilpasse seg hva det skal være.

Mennesker uten egenskaper er som regel lettere å manipulere enn de som allerede har en identitet.

Jeg skulle på mange måter ønske at jeg også var en sånn anywheres, det vil si et menneske som ifølge den britiske forfatteren, David Goodhart kan føle seg hjemme overalt. Men det er jeg ikke, jeg er en somewheres, og da er det noe jeg føler meg mer hjemme i enn i noe annet. Og siden jeg er overbevist om at de gjelder de fleste av oss, så tillater jeg meg å si; la oss forsøke å bygge opp igjen gamle verneverdige bygg når de brenner ned.

Så kan vi jo la dette være en botsøvelse for alle de feilgrep som har skjedd når minner brenner, og noen få anywheres bestemmer på vegne av alle andre hva som skal komme isteden.

Les også: Wokerne får bare fortsette sin storrengjøring. Jeg hører ikke på dem