«Hvem har egentlig gitt idretten retten til å være så jævla «nøytral» og prinsippløs», spør Paul Omar Lervåg i et nylig innlegg i nettavisen. Spørsmålet er et som fanger tidsånden godt, så det fortjener et svar.

Lervågs mening er lett å forstå: Han vil at de som er for det gode, slik som menneskerettigheter og frihet, alltid skal stå for dem. Og han vil at man alltid skal påtale det dersom man ser brudd på dette. Alt i alt et edelt sinnelag, men likevel et jeg er uenig i.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

For faktum er at mennesker trenger apolitiske kanaler å samhandle på. En grunn til dette er at politikk alltid bringer med seg en viss grad av korrupsjon og uærlighet. For eksempel: Vi vet alle at de landene som USA og andre stormakter misliker, slik som Iran, kan bli kritisert og sanksjonert på det aller groveste; men de som er på godfot med USA, slik som Saudi Arabia, slipper gjerne unna med tigangen.

Fint å ha apolitiske former for samhandling

Vi ser at multinasjonale selskaper gjerne kan smykke seg med diverse sosial bevissthets-tiltak – men aldri på bekostning av Kina, eller en forretningspartner. Her i Norge var det mange som kritiserte Bush kraftig for sin oppbygning av overvåkningsstat, og alle hans kriger - men de sluttet helt det øyeblikket Obama fortsatte denne politikken.

Les også: Oslo trenger mer åpenhet, ikke forhåndssensur

Det er besnærende å innbille seg en verden der alle er prinsippfaste, men i realiteten vil enhver politisk agitasjon være underlagt mekanismer som det over. Det betyr at når politikk entrer rommet, kan folk med rette begynne å mistenke uærlighet og partiskhet.

Det betyr ikke at man aldri skal drive politikk. Men det kan gjøre at det er fint å ha noen apolitiske former for samhandling. Dette har nemlig en annen effekt: at det gir folk grunn til å høre på deg.

Sport gir fellesskap

For forut for enhver samtale må det ligge et premiss om at samtalepartnerne på et eller annet plan bryr seg om hva den andre sier. For at dette skal inntreffe, må de to på et eller annet plan føle at de har noe til felles, eller føle seg som del av samme samfunn. Den følelsen får man sjelden av en politisk, ideologisk tordentale om ditt lands undertrykkende fremferd.

Les også: Kaffeslabberaset på føden kommer ikke tilbake – selv når pandemien er over

Men fotball og sport – en stor fest, som Lervåg karakteriserer det – dette er ypperlig i så måte. Den type opplevelser gir et fellesskap, og gjør at neste gang man snakker sammen, er den andre part kanskje mer villig til å høre på deg.

En av de største vestlige påvirkningningsagentene har, vil mange si, ikke vært noen formelle menneskerettighetsorganisasjoner, men Hollywood og TV. Når folk ser på vestlige TV-programmer dag ut og dag inn vil mennesker automatisk begynne å identifisere seg i hvert fall litt med de som er i disse programmene; og de vil utvikle felles referanserammer med andre som ser på disse seriene.

Les flere meninger fra Norsk debatt

Dette er ren underholdning, men har sannsynligvis hatt større suksess med å påvirke den globale verden enn svært mye menneskerettighetsarbeid.

Du må gjerne agitere for menneskerettigheter. Det er en god ting. Men la også folk ha sporten sin i fred. Det er faktisk til det beste, også for menneskerettighetsarbeidet.