Terroren i Oslo 25. juni i år var trolig motivert av islamistisk ekstremisme, noe også PST antyder. På bakgrunn av dette har derfor statsminister Jonas Gahr Støre bedt norske muslimer snakke ut mot ekstremisme. I forbindelse med årets 22. juli-markering ba Støre moderate muslimer ta et oppgjør med hets, trusler og vold mot blant annet skeive.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Norske muslimers svar til statsministerens oppfordring er både nedslående og forunderlig. Islamsk Råd i Norge (som for øvrig ble opprettet med støtte fra Den norske kirke), den muslimske tankesmien Wasila og organisasjonen for skeive muslimer (Salam) har alle kritisert statsministeren.

I stedet for å rette søkelyset mot seg selv, vil norske muslimer rette fokuset på islamofobi og det antimuslimske hatet som lå bak terroren i 2011.

Det er synd at norske muslimer velger en slik debatt-teknikk når viktige spørsmål settes på dagsorden. Man unngår kritiske spørsmål rettet mot seg selv ved å peke mot andre.

Behøver et oppgjør med all slags terror

Mye har vært sagt og skrevet om den høyreekstreme terroren som har rammet Norge. Tankegodset bak denne terroren har blitt avslørt og diskutert. Jeg opplever at Norge som samfunn har tatt et kraftfullt oppgjør med de rasistiske og nazistiske tankene bak den høyreekstreme terroren.

Men hva med tankegodset bak terroren som utføres i Allahs navn av ekstremister som tilhører islam? Må vi ikke som samfunn ta det samme oppgjøret med tankegodset bak denne type terrorhandlinger?

Det innebærer at vi som samfunn må begynne å snakke ærlig om islam.

Å snakke ærlig om islam er verken islamofobisk eller uttrykk for muslimhat, men det er derimot å ta islam på dypeste alvor.

Profeten og krigsherren

Profeten Muhammed, som er islams profet og grunnlegger, startet sin virksomhet i Mekka som en slags botspredikant med et budskap om å vende om for å unngå Guds dom. Men samtidig la Muhammed stor vekt på at Gud er Skaperen som gir gaver til menneskene i nåde og barmhjertighet.

Uten tvil hentet Muhammed mye av sin religiøse overbevisning fra impulser både fra kristendommen og jødedommen i sin samtid. Det er nettopp denne siden ved profeten Muhammed og islam mange muslimer trekker fram når islam diskuteres idag: «Islam står for fred og barmhjertighet i verden.»

Med sin botsforkynnelse møtte Muhammed imidlertid både motstand og likegyldighet blant sine egne i Mekka. Det førte til at Muhammed tilslutt dro bort fra sin hjemby Mekka til Medina. Store endringer skjedde nå i Muhammeds livsanskuelse og virksomhet og som også fikk konsekvenser for selve trosutøvelsen.

Mange mener at det her skjer et skifte fra Mekka-islam til Medina-islam.

Kort sagt fremtrer Muhammed nå mer og mer som en politisk hersker og krigsherre. Han grunnla et imperium, organiserte samfunnet, laget skattesystem og utstedte lover – og var religiøs leder.

Tillatelse til krig

Det Muhammed først hadde fått i oppdrag fra Allah, var å kalle mennesker til den rette gudsdyrkingen, til å utholde fornærmelser og til å tilgi de uvitende.

Muhammed hadde ingen tillatelse fra Allah til å føre krig, men nå ved ankomsten til Medina fikk profeten denne tillatelsen.

Dette bekreftes av to tekster fra Koranen, i kapittel 2 og 22, hvor det blant annet står: «Kjemp for Guds sak mot dem som bekjemper dere (...) drep dem hvor dere påtreffer dem..» og «De som bekjempes har kamptillatelse, fordi de har lidd urett.»

Les mer fra Norsk debatt

Medina var i utgangspunktet en by med flere stammer og religioner. Arabiske og jødiske samfunn levde side om side med hverandre. Muhammeds liv i Medina kom imidlertid til å bli preget av motsetningsforholdet til jødene. Men også de kristne ble kritisert og i flere Koranvers advarer Muhammed muslimer mot å ha venner blant ikke-muslimer: «Dere som tror, slutt dere ikke til jøder og kristne (...) Gud leder ikke urettferdige» (Kapittel 5).

Islams syn på ikke-troende

Noe av det mest dramatiske som skjedde i Medina var utryddelsen av den jødiske stammen Banu Qurayzah. Muhammed utførte en regelrett massakre mot denne stammen. Kanskje så mange som 8-900 menn fra Banu Qurayzah ble halshogget. Etter at de jødiske mennene var drept, var tiden kommet til å fordele krigsbyttet. Alt løsøre og alle fangene (kvinner og barn) ble solgt. Det fortelles at Muhammed valgte en av de jødiske kvinnene, den vakre Rayhana bint Zaid, til seg selv som sin andel.

Kort sagt var det den politiske hærlederen Muhammeds Medina-islam som vant fram etter 13 år som en mislykket religiøs forkynner. Med andre ord, er det ikke det religiøse Mekka-islam som er islams maktkjerne, men det politiske Medina-islam.

Muhammeds suksess lå altså ikke i den religiøse islamske doktrinen, men i den politiske doktrinen og den militære kampen jihad. Og en viktig del av den politiske doktrinen er synet på de ikke-troende/ikke-muslimer og de som har frafalt troen.

Direkte oppfordringer til terror

I Medina-Koranen handler majoriteten av tekstene nettopp om disse gruppene: «Deres lønn, som bekjemper Gud og hans sendebud og farter omkring og stifter ufred på jorden, skal være at de drepes eller korsfestes (...)» (Kap.5) og «Drep dem hvor dere påtreffer dem (...)» (Kap.2)

Den norske islam-forskeren Kari Vogt sier at Koranen oppfordrer til fredelig innsats for islams sak like meget som til væpnet oppgjør med de vantro, og i rettslitteraturen kalles begge deler for jihad.

Dette er noe av bakteppet og tankegodset som dagens terrorister henter sin inspirasjon fra.

Norske muslimer vil gjerne trekke fram Mekka-islam som den sanne og ekte islam, men fortier den andre siden av Muhammeds virksomhet: som politisk hersker og krigsherre.

Det er jo i Medina-islam at hatet og volden har sitt utspring, og det er i disse Koran-tekstene man finner oppfordring til vold og aggresjon overfor annerledestroende.

Min oppfordring til norske muslimer er derfor: La oss snakke ærlig om islam – også disse sidene ved islam som er direkte oppfordringer til terror.