17. april er det høring i finanskomiteen på Stortingsproposisjonen knyttet til grunnrenteskatt i havbruk.

Prosessen med innføring av en ny særskatt på norsk havbruksnæring kan gjøre selv eksperter forvirret. Hva skyldes alt oppstyret?

Ikke alle kjenner forskjellen på fiskeri og havbruk. Mange jeg har snakket med tenker det er en og samme aktivitet. Særlig her i Oslo.

Man kjenner godt til både skrei og laksesashimi, men hvordan den fant veien til tallerkenen er verre. Og hvordan næringen lovreguleres og beskattes er selvsagt helt fjernt.

Fiskeri er fangst av ville fiskebestander som svømmer i våre farvann. Havbruk er landbruk i sjøen. Fisken er der ikke fra før, havbrukerne setter den ut.

De kjøper rogn, smolt – eller babyfisk – som lever sine første år på land i ferskvann før de settes ut i merder i sjøen for å vokse seg store. Litt som når bukkene bruse drar til seters for å gjøre seg fete.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Havbrukerne er sjøbønder som ikke mottar statsstøtte for å drive matproduksjon, men som sammen med resten av sjømatnæringen setter eksportrekorder gjennom å levere næringsrik og bærekraftig mat til nesten 200 land.

Etter noen år i norsk sjøvann hvor fisken har blitt fôret, passet på og fulgt opp av utdannede akvateknikere og veterinærer, slaktes den og selges. Det er strenge regler på plass som skal ivareta fiskens helse og velferd, og lokale økosystemer. Norge står for mer enn 50 prosent av verdens lakseproduksjon og vi er verdensledende på teknologi og forvaltning innen havbruk.

Havbrukerne i Norge har betalt alle skatter og avgifter som gjelder for næringsdrivende. I tillegg til å ha betalt for tillatelsen for å kunne produsere fisk, betaler de for å kjøpe vekst – altså å få produsere mer fisk. Og de betaler en produksjonsavgift per fisk for å låne fellesskapets sjøareal.

Høy risiko

Alle kjenner til Oljefondet, men få har hørt om Havbruksfondet.

Pengene havbrukerne betaler inn til havbruksfondet kommer kommuner, fylkeskommuner og staten til gode gjennom en politisk bestemt brøk. Så til grunnrenteskatten: Olje og vannkraft har grunnrenteskatt. Dette er en samfunnsøkonomisk teori som passer for naturressursnæringer med store investeringskostnader og hvor man har tjener store penger på å bruke nettopp fellesskapets ressurser.

Man får en stor fordel som man tjener penger på og dermed bør man gi noe av overskuddet tilbake. Men det er enorm forskjell på å drive produksjon av fisk gjennom en lang verdikjede – og det å hente opp olje fra Nordsjøen eller utvinne kraft fra en foss.

Les også: Vedum kan ikke utelukke skattesmutthull

Fisk og biologi kommer med høy risiko. Et oljefat kan ikke dø av virus og en foss kan ikke få sår på snuten. I tillegg kan verken oljen eller fossen flyttes.

Det hadde ikke vært fisk i merdene om ikke havbrukerne hadde satt den ut. Altså er bruken av fellesskapets ressurser begrenset til leien av sjøareal, som man allerede betaler for. Norsk sjøvann er velegnet for oppdrett av laks, men denne næringen ble ikke til av seg selv.

Det er takket være havbrukere som satset gård og grunn på å utvikle en helt ny form for matproduksjon langs norskekysten. Noen lykkes, andre gikk konkurs på veien.

En pioner

Lakseproduksjon finnes nå i mange andre land. I USA, Chile, Skottland, Kina og Dubai. Norge er en pioner, men nå følger en rekke land etter.

Hvorfor er det så mye penger i laks? Produksjon av laks krever tillatelse. Derfor er det begrenset hvor mye laks som produseres. Etterspørselen i det globale markedet har skutt fart. Dette er verdens favorittfisk.

Når etterspørselen blir større enn tilbudet, drives prisen opp. Salg av norsk laks med en svak norsk krone har gitt store valutagevinster for de som har fått betaling i Euro eller Dollar.

Derfor har laks vært lukrativ business. Samtidig er det enorm risiko å produsere fisk. Og produksjonskostnadene har steget de siste årene. I perioder kan prisen for å produsere en laks overstige hva du får solgt den for.

Havbruksskatteutvalget: I 2019 kom havbruksskatteutvalget med sin konklusjon. Flertallet i utvalget mente grunnrenteskatt etter vannkraft-modellen var riktig. Mindretallet mente en produksjonsavgift var bedre. Stortinget behandlet saken og et bredt politisk flertall landet på en produksjonsavgift.

En ny lakseskatt ble innført. I 2022 ble grunnrenteskatt foreslått av Sp og Ap som begge gikk til valg året før på å ikke innføre grunnrenteskatt på havbruk. Regjeringen foreslo høsten 2022 å tredoble skatten på havbruk. Dette gjennom en grunnrenteskatt på 40 prosent – senere redusert til 35 prosent – oppå de skattene næringen allerede har.

Viktig for Norge

To av de viktigste faktorene næringslivet trenger er forutsigbarhet og konkurransedyktige rammevilkår. Altså: Du må kunne vite hva slags regler som gjelder fremover i tid og det må ikke være økonomisk verre å drive i Norge enn i andre land som også produserer varen din.

Nå vet ikke havbrukerne noe om hvordan fremtiden ser ut, men forslaget fra Regjeringen er at skatten ved å produsere laks i Norge er mer enn det dobbelte sammenlignet med andre land.

Ut over penger og fisk, skaper næringen noe svært viktig for Norge. Nemlig muligheten til å skape jobber, utvikle samfunn, sikre at folk flytter til – ikke fra – små plasser langs kysten.

Det er dette som nå er truet av regjeringens forslag. Ja visst har næringen sutret i denne saken. Tenk deg selv om noen hadde tredoblet skatten din over natten, uten forvarsel. I tillegg er nok frustrasjonen stor blant havbrukere og leverandører – altså alt fra de som leverer IT-systemer til en oppdretter til bakeriet som leverer brød til kantinen – for at man ikke blir hørt eller tatt på alvor i denne saken.

Nesten alle de 414 svarene var kritiske til regjeringens forslag, likevel gjorde regjeringen kun marginale justeringer. Selv om de hadde understreket mange ganger at de skulle ta innspillene på alvor. Regjeringen selv er fornøyde med prosessen og skatteforslaget.

Bedrifter lever av bunnlinja. Politikere lever av stemmer.