Gå til sidens hovedinnhold

Landets musikkartister var de store taperne etter Debatten

Og at artistene var de store taperne, det ga meg ordentlig mageknip som musikkjournalist.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

(FlacFuss)

Tenk at det er bildet av en Dagbladet-anmelder som gomler nedpå et pannebånd som nå er synonymt med en musikkanmelder i 2021. Takk skal du faen meg ha.

Det at slakt og negativ kritikk skaper engasjement kan være veldig demotiverende for en kritiker.

Man blir husket som skadefro, men egentlig vil man at folk skal lese saken hvor du hyller og opplyser leseren om noe de bare må høre, se, lese eller oppleve.

Den tabloide og digitale hverdagen belønner konflikt og straffer tekster med for mange tegn og vennlige ord.

Siden 2017 har jeg skrevet musikkanmeldelser, avhengig av hvem du spør har jeg gjort det med en viss grad av suksess. Jeg har gitt stjerner, terningkast og begrunnede ord på hele karakterspekteret.

Ja, jeg har til og med vært i hardt vær for en 1-er jeg ga en gang.

Les også: Tix slo knockout på Dagbladet

Så på tirsdag, da musikkjournalistikken endelig fikk oppmerksomhet i de store mediene var det for å snakke om slakt av Tix og en musikkanmelder som gjør meg flau over å si hva jeg jobber med.

Det var et sirkus og en massiv tragedie - hvor alle kom dårlig ut.

Tix tapte, Grønneberg tapte, men mest av alt: norske musikere tapte.

Ikke min artist

Jeg melder gjerne med en gang at jeg ikke har spesielt til overs for musikken til Tix. Den er uoriginal, platt og nedbombet av klisjeer.

Musikken hans er aldri noe jeg har snakket varmt om i musikalsk sammenheng, og jeg kommer nok ikke til å gjøre det heller. Dette vet jeg godt, og jeg kommer heller aldri til å foreslå for noen av mine arbeidsgivere at jeg skal skrive om han.

I realiteten er det uvesentlig om jeg liker musikken eller ikke.

Tix gjorde en elegant jobb som offer, men han er et offer plassert på toppen av næringskjeden. Selv om han hadde rett i Grønnebergs slette og elendige jobb som musikkanmelder og personkarakteristikker var det en kalkulert bismak over mye av det han meldte.

Tix kan faktisk le hele veien til banken, noe jeg tviler på at Grønneberg kan.

For en hevn på riksdekkende TV smaker særdeles dårlig når maktstrukturen er så ujevn som den tross alt er mellom en enslig musikkanmelder og en artist av størrelse som Tix. Det ble et tragisk blodbad.

Debatten gjorde dog rett i å påpeke at mental helse og åpenhet blant menn, som dessverre leder på selvmordsstatistikken, skal tas alvorlig.

De gjorde også rett i å fokusere på viktigheten i å holde kritikken til musikken og ikke musikeren, men der stoppet også nytteverdien.

Ikke min musikkanmelder

Jeg melder også gjerne med en gang at Anders Grønneberg ikke er min musikkanmelder. Han fremstod både bitter og trist -og han setter musikkskribenter i et forferdelig lys.

Han har for lengst sluttet å skrive om noe som kan drive musikken fremover og lener seg på å skrive om artister han vet han kan harselere med. Han stod der som en gallionsfigur for alle de i kommentarfeltene som mener vi har blitt for lettkrenket.

Jeg satt foran TVen og tenkte: Nå ødelegger han for alle de som skriver om musikk fra et seriøst ståsted!

Han ble den middeladrende mannen i skinnjakke som artister og lyttere får fiendebilde av når de hører ordet anmelder, og jeg er livredd for at folk skal se for seg han når jeg sier hva jeg gjør for jobb.

Det han representerer er alt det som holder god musikkjournalistikk tilbake.

Hva gjør vi nå?

Det er synd at det er Grønneberg som blir bragt på banen. Det er også synd det er Tix som får uendelig med spalteplass, han som tross alt er en av Norges mest innbringende artister. En artist med en fruktbar karriere, en rekke tv-program og sikkert snart sin egen podcast.

Tix trenger virkelig ikke anmelderes velsignelser for å klare seg.

Jeg leser flere titalls pressemeldinger i uken fra ulike artister. Mange med sterke historier og personlige tekster som går Tix en høy gang, men de velger å la musikken prate for seg og ikke gjøre det til et First House, amerikansk-valg-aktig sirkus.

Les også: Full krangel i Dagsnytt 18 mellom Dagbladet-anmelder og journalist: - Du gir faen

Det er disse artistene i pressemeldingene som faktisk trenger spalteplassen, og som hadde fått et enormt utbytte av riksdekningen.

I tirsdagens debatt var Christine Dancke den eneste fornuftige stemmen som klarte å zoome ut og se dette. Dancke evnet å tenke over hvor jævlig dyp og ekkel gjørme de alle stod i, og det skal hun ha et kjempestort takk for.

Det er bare synd at perspektivet druknet i et oppkonstruert karneval som ikke førte til noe annet enn klikktall.

Demotiverende TV

Det har vært mye snakk om signaleffekt i forbindelse med denne debatten. Hva slags signaler man sender om mobbing og mental helse og hvordan store medier dekker hverandres stoff.

Hva så med signaleffekten en slik debatt sender til alle unge musikere der ute? Hva skal musikere tro når mediene kun dekker musikken når det er mest tabloid som mulig?

De fleste musikere vil ikke bli sirkusartister, de vil at musikken skal komme først og gårsdagens fadese må ha vært enormt demotiverende.

Les mer fra Norsk debatt her

Parallelt med Debatten leste jeg en kronikk i VG skrevet av tre musikere i starten av 20-årene døpt «Nå risikerer vi å miste en hel generasjon musikere». Kronikken er signert av 350 musikere og er et ektefølt og trist rop om hjelp til kulturministeren. Den redegjør for hvor mange musikere vi står i fare for å miste på grunn av inntektstap og manglende forståelse fra regjeringen.

Jeg garanterer at denne kronikken ikke er lest en promille av hvor mange som fulgte med på Tix-sirkuset og det er den virkelige tragedien her.

Man skal være rimelig sikker på at man vil bli kunstner, hvis man ikke gir opp nå, skriver kronikkforfatterne.

Reklame

Hagemøblene nordmenn elsker

Kommentarer til denne saken