Ekstremister, enten de måtte komme fra den politiske venstre- eller høyreside, eller de påstår seg kristne eller muslimer, har mer til felles enn de har ulikt. Menneskesynet er like krenkende, fordi ekstremister er totalitære og verken respekterer demokratiske prinsipper eller menneskeverdet. Derfor er det heller ikke særlig stor forskjell på kommunisme og nazisme. De totalitære ideologier er egentlig ganske like i sin kjerne.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Når det gjelder det tragiske og grusomme angrepet som skjedde for 10 år siden, så er dette ekstremisme av aller verste og ondeste art. Det er ingen uenighet i samfunnet om det. Derfor stod hele Norge sammen når 22. juli ble markert for noen dager siden. Vi er alle berørt av tragedien som rammet oss for 10 år siden.

Et særlig ansvar

Jonas Gahr Støre holdt tale på markeringsdagen. «Ord betyr noe», var del av hans budskap. Høyresiden i norsk politikk har et særlig ansvar, oppfattet jeg at han påpekte videre.

Jeg mener alle våre politiske ledere og andre ledende personer og organisasjoner har et spesielt ansvar. Uavhengig partitilknytning.

Les også: Jeg tror faktisk Sylvi Listhaug er Norges ondeste politiker

Viktigere enn ord er faktisk handling. For å bekjempe rasisme og ekstremisme må begge deler adresseres. Først da viser vi at vi har lært av 22. juli. Ustabile mennesker som har potensialet til å bli ekstremister kan man dessverre finne på tvers av alle partier og organisasjoner. Derfor virker det dumt å formidle at noen har et større ansvar enn andre.

Ikke lyktes med integreringen

Når det er sagt, så mener jeg samtidig det må være stor takhøyde i den politiske debatten. Politisk knebling tjener ingen. Det finnes mange svært gode argumenter for å begrense innvandring, og disse må få komme til orde. Disse argumentene handler slettes ikke om rasisme. Det handler om kontroll, stabilitet og om å faktisk ta vare på og integrere de som kommer på en ansvarlig måte.

Økte forskjeller og utenforskap i et samfunn leder til ustabilitet. Det vet vi. Dette advarte med god grunn høyresiden i norsk politikk om allerede på 70-tallet. I dag kan vi fastslå at Norge enda ikke har lyktes med integreringen. Omfattende innvandring og behov for oppfølging er del av årsaken. Dette har ført til store utfordringer der mange ikke er i arbeid og og således legger en byrde på samfunnet. Dette nærer ustabile rasister.

Kan ikke skylde på ord

For å lære fra 22. juli kan man etter min mening ikke skylde på ord. Ord fra høyresiden ledet ikke til at Behring Breivik ble ekstremist eller utførte sine grusomme handlinger. Det er en helt annen årsak til denne type handlinger. Derfor oppleves det så galt og unødvendig belærende når dette argumentet nå benyttes flittig i det jeg opplever å være et spill i kamp om makt.

Jeg mener vi heller er tjent med å reflektere over hvilken effekt politikken som har vært ført til nå har hatt for fremvekst av personer med farlige holdninger og ustabil fremferd. Kan vi gjøre noe annerledes, eller må vi som samfunn regne med at forskrudde utskudd noen ganger vil kunne utføre forferdelige handlinger? Og om det er tilfellet, hva kan vi gjøre for å styrke sikkerheten?

Les også: Er jeg «folk flest»?

I USA sliter de med gjentatte skoleskytinger. Finnes det noen sosiale sammenhenger mellom utskuddene der og Behring Breivik? Har Gahr Støre tatt tak i dette? Og hva er handlingene i etterkant, annet enn å mene noe om ord brukt av høyresiden? Det skulle jeg gjerne ha lært noe om.

Mennesker må fanges opp

Vi har alle et ansvar for å redusere sjansen for at utenforskap leder folk mot ekstremisme og skadelige handlinger. Da må vi lære og forstå bedre. Det opplagte synes å være at ingen må glemmes, og alle bør sees.

Mennesker må fanges opp før de får utvikle seg til farlige utskudd. Både de som allerede bor i Norge og de vi tar inn for å hjelpe til et bedre liv i frihet. Alle må sees, og ingen må havne på utsiden. Hvilke konkrete tverrpolitiske krafttak har vi gjort for å bedre dette siden 22. juli? Har vi gjort tilstrekkelig, og kan vi gjøre mer?

For å ha et levende demokrati, må det være høy takhøyde i debattene, slik at trykket jevnlig slippes ut og ikke lagres. Dét er demokratiets styrke.

Les flere meninger fra Norsk debatt

Ja, ord betyr noe. Men for å vise at vi har lært noe av 22. juli, må vi gå mye dypere enn som så. Vi må som samfunn være villige til å gjennomføre en større selvransakelse, og vi må samarbeide for å lage et enda bedre samfunn. Et samfunn som ikke fostrer utskudd.

Dessverre fremstår en liten del av Støres tale på markeringsdagen som et unødvendig politiske sleivspark i en valgkamp.