Gå til sidens hovedinnhold

Lærdommer fra et nederlag

Bildene fra kaoset ved flyplassen i Kabul gjør dypt inntrykk. De forteller en historie om et nederlag, som også er vårt. Men hvem vil seire i lengden?

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Norge deltok militært, politisk og humanitært i Afghanistan fra høsten 2001. Nå er vi nesten helt ute.

Mest tenker jeg i dag på alle de som mistet livet, ble såret og fikk fremtiden ødelagt. De aller fleste av dem afghanere, stridende, men også så mange sivile.

Ti norske soldater mistet livet. Mange flere ble såret og bærer på tunge tanker fra tjenestetiden. Den norske journalisten Carsten Thomassen ble drept under angrepet på Hotel Serena da jeg var i Kabul i januar 2008.

Tusenvis av nordmenn har personlige historier fra dette landet som vil merke dem for livet. Jeg er en av dem.

Les også: - Jeg er en ekte feminist, men her er de bedre tjent med en mannlig sjef

Det er ikke mulig å oppsummere det som skjer nå som noe annet enn et nederlag. Taliban var til sist den sterke part på bakken, etter at soldatene fra NATO trakk seg ut.

Først og fremst er det et nederlag for alle afghanere som med god grunn frykter Talibans tilbakekomst. Men det er også et nederlag for den langvarige og kostbare innsatsen fra NATO-land som Norge, som ønsket å bidra til et annet Afghanistan, med en form for demokrati og fred fremfor borgerkrig og undertrykkelse.

Les også: Pakistan har lenge vært Talibans lekegrind

Det afghanske regimet som skulle representere det samfunnet, kollapset i august 2021.

Presidenten forlot landet, og sikkerhetsstyrkene la ned våpnene. Man kan miste nattesøvnen av å forestille seg hva mange afghanere tenker nå; særlig kvinner med utdanning og alle andre som har kjempet for og satt pris på et liv utenfor islamsk fundamentalisme.

De frykter for drap, hevn og forfølgelse.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

I Norge hadde vi en gjennomgang av Afghanistan-engasjementet med Godal-utvalget i 2016. De viktigste konklusjonene står:

Innsatsen for å fjerne Al Qaida som terrortrussel lyktes. Ambisjonen om å bygge et nytt Afghanistan mislyktes.

Norge besto prøven som lojal partner med sine NATO-allierte. Nå varsler NATO en ærlig selvransakelse av hva som skjedde, hvorfor det skjedde, og hvilke lærdommer man kan trekke. Det er helt nødvendig.

Så kommer spørsmålet: Var alt vi gjorde forgjeves?

Nei, mye hadde verdi og mening. På besøk til Oppdal i forrige uke møtte jeg Eirin, som tjenestegjorde i helseteamet i Mazar-e Sharif et halvt år i 2008. Hun sa det hadde vært en av de mest meningsfulle jobbene hun hadde hatt. Hun behandlet skadde og sårede, afghanere og nordmenn. Hun delte av sin kunnskap, inne på sykehuset og ute i samfunnet. Hun gjorde en forskjell som ble verdsatt.

Les også: Krystallklar Støre gir klar beskjed om antall flyktninger til Norge

De norske soldatene som tjenestegjorde i Afghanistan fortjener stor anerkjennelse. Sivile afghanere jeg møtte, roste dem for måten de samarbeidet med lokale myndigheter og sivile.

Oppdraget var likevel langt fra noen idyll. Det var også harde kamper. Det ble tatt liv. Spørsmålet om dette var krig eller ikke, blir ganske teoretisk. Norske soldater var i svært krevende krigsoperasjoner.

Det er lett å tenke i dag at utfallet med Talibans tilbakekomst sto skrevet i klartekst allerede for mange år siden.

Det afghanske regimet som ble etablert høsten 2001, var skjørt fra starten. Da jeg var på besøk i 2006, sa de militære fra NATO at Taliban kunne nedkjempes eller nøytraliseres. Et par år senere var tonen en annen. Taliban var på vei tilbake, fra fjellene og utkantene og med sikker tilflukt i nabolandet Pakistan.

Les også: Terrorforsker tror vi får se Talibans sanne ansikt om ett til to år. Han frykter nye terroranslag i Vesten

Troen på en militær løsning var svekket. Nå handlet det om å gi det sivile styresettet og deres militære styrker nok handlingsrom til å vinne kontroll. Og så, rundt 2010, var det knapt noen som sa noe annet enn dette:

Det finnes ingen militær løsning. Den må være politisk. Fremtiden for Afghanistan må afghanerne selv finne ut av.

Etter Talibans fall høsten 2001 var ambisjonen å sette Afghanistan på en ny kurs, gi landet en grunnlov og et styresett som kunne sikre afghanerne utvikling og hindre at landet forble en kilde til regional ustabilitet. Det var bred internasjonal støtte til dette målet. Innsatsen i Afghanistan ble forankret i gjentatte vedtak i FNs sikkerhetsråd.

Samtidig var det allerede fra starten av noe grunnleggende som gikk feil.

Les også: Putin om Afghanistan: - Vi har lært leksen vår

Styresettet som ble etablert, var i utakt med afghanske tradisjoner, som legger stor vekt på en uformell maktbalanse mellom etniske grupper og familienettverk. Modellen man valgte var heller ikke inkluderende. Taliban manglet.

Og med dem, en stor del av befolkningen, særlig fra de pashtunske delene sør i landet. Det er til å forstå at man ikke ville ta inn Taliban som hadde styrt så brutalt gjennom flere år. Samtidig neglisjerte man en realitet like sann da, som den er urovekkende nå; at det ideologiske, politiske og religiøse fundamentet for Taliban deles av mange i Afghanistan.

Norge hadde alt fra starten kontakt inn mot Taliban-miljøene. I min tid som utenriksminister, fra 2005, hadde norske diplomater, i og utenfor Afghanistan, bred kontakt og samtaler med bevegelsen.

Taliban var til å kjenne igjen. De ville forhandle, men ikke før utenlandske soldater var ute av landet. De ville kjempe for å oppnå det målet, slik afghanere hadde gjort opp gjennom historien.

I samtalene hørte vi også nye toner. Taliban ville være en nasjonal afghansk bevegelse, og ikke en del av et internasjonalt terrornettverk. Det Afghanistan de ønsket seg, skulle gi utdanning til jenter og respektere grunnleggende menneskerettigheter. Budskapet lignet på det vi har hørt fra Talibans talsmenn de siste dagene.

Les også: Tiden i ferd med å renne ut for norske styrker: - Farligere og farligere for hver dag som går

Vi tok signalene med oss til presidenten og de ledende i regjeringsapparatet i Kabul. De både ønsket dette - og strittet imot på samme tid.

Det var tydelig at også de hadde slike kontakter, i særegne afghanske kanaler. De innså nok at et regime som hvilte på makten til over 100.000 vestlige soldater, de fleste fra USA, aldri kunne vinne varig tillit hos majoriteten av afghanere. Men viljen til å inkludere Taliban var liten, og den amerikanske motstanden sterk.

Inntil USA under Trump, og bekreftet av Biden, forhandlet en avtale med Taliban om amerikansk tilbaketrekning.

«Målet var aldri nasjonsbygging», sa president Biden nylig. Formelt har han rett. Men målet var bevegelig.

Utover på 2000-tallet ble bidrag til afghansk nasjonsbygging en hovedsak, i tillegg til å holde Taliban på avstand og Al Qaida ute.

Vi ville bidra til at afghanere kunne styre eget land, med vår hjelp. Omfattende pengestøtte utenfra fører lett til korrupsjon, så også i Afghanistan. Men det ble også resultater.

Les også: Etter åtte år med mest til de med mest fra før, er det nå vanlige folks tur

Jeg undertegnet på vegne av Norge en avtale om å bygge flere skoler for jenter. Skolene ble bygget og fylt opp med jenter i alle aldre. Disse jentene er nå unge kvinner, mange av dem i jobb. På viktige områder er Afghanistan et annet land i dag som følge av den internasjonale innsatsen de siste tjue årene.

New York Times-journalisten Thomas Friedman minnet nylig om at det ikke er nok å se hva som skjer «dagen etter».

Det avgjørende, skriver han, er hva som skjer «dagen etter dagen etter». Med andre ord: tiden vil vise. «Dagen etter dagen etter» kan bli mer håpefull enn vi frykter. Men det kan også gå gradvis mot en ny borgerkrig. Eller bli reprise på et fundamentalistisk terrorvelde.

Les mer fra Norsk debatt her

Det som er sikkert, er at afghanerne selv må ta hovedrollen i å forme sitt eget land.

Naboland som Kina må stå fram.

Vi i Vesten må ta vårt tunge ansvar på nye måter. Gi humanitær hjelp om det er mulig. Bistå nabolandene som mottar flyktninger. Gi afghanere som er truet, fordi de jobbet for oss, opphold. Holde de nye makthaverne ansvarlig.

Og si tydelig fra om hva vi og verden krever av respekt for grunnleggende menneskerettigheter for at et nytt regime i Afghanistan får være en del av det internasjonale samfunnet.