(Nordnorsk debatt): Dersom de økonomiske tapene hadde vært store, og millioner i fortjeneste hadde forduftet hver eneste dag, ville lærerstreiken, som mer og mer ligner på et stivnakket prestisjeoppgjør, trolig vært over. Men ettersom det «bare» er barn og unges kunnskapsnivå og velferd som ligger i potten - så får den fortsette.

Dessuten tjener både kommuner og fylkeskommuner på konflikten, jo flere som streiker, jo mindre blir lønnsutgiftene. For til forskjell fra de fleste andre arbeidskonflikter, ser ikke lærerstreiken ut til å plage arbeidsgiverne nevneverdig. De som i stedet må betale prisen, er barn og unge. Mange av dem har knapt hatt en vanlig skolehverdag på lang tid. Det skjer til tross for at retten til skolegang og utdanning er lovpålagt her i landet.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Etter to år med pandemi og nedstengte skoler, trodde de fleste av oss at hverdagen endelig skulle bli normal igjen. Sånn ble det altså ikke for tusenvis av skoleelever. Under pandemien hadde de i alle fall digital undervisning. Nå har de ikke det heller. Det er all grunn til å sette spørsmålstegn ved timingen til lærerorganisasjonene når de velger et så drastisk virkemiddel kort tid etter en omfattende nedstengning.

Noen elever rammes særdeles hardt av denne streiken. Det gjelder spesielt tredjeklassingene på videregående. De har ikke hatt normal skolegang i det hele tatt i løpet av tre år. Den har vært oppstykket og mangelfull, preget av pandemi og hjemmeskole. Nå frykter de for skoleåret som er i gang, for hull i opplæringen og, ikke minst, for eksamen.

Kommer de til å bli vurdert etter samme målestokk som elever som har hatt et fullverdig tredje år? Det gjelder for eksempel alle elever i Oslo, for hovedstadens lærere er ikke med i dette lønnsoppgjøret, ettersom Oslo er eget tariffområde. For de som er ofre for streiken, vil det å bli sammenlignet med noen som har hatt timeplan og pensum fra skolestart, være som å komme haltende til en løpe-konkurranse. Det oppleves som blodig urettferdig om de skal vurderes på lik linje med dem som har hatt full undervisning, og få karakterer deretter. Og for hver streike-dag som går, blir etterslepet i læringen større.

Les også: Vi nekter å ofre datteren vår for lærernes lønn

Apropos Oslo, når lærerstreiken ikke rammer der, betyr det også at den blir mindre sett og vektlagt nasjonalt, av media og av beslutningstakere som ikke berøres av den. Det kan igjen føre til at interessen for å få avblåst konflikten ikke er påtrengende.

Lederen av Rådet for psykisk helse mener at det bør brukes tvungen lønnsnemd i konflikten. Generalsekretær Tove Gundersen sier til VG at barn og unges velferd og psykiske helse står på spill, nettopp på grunn av at streiken kommer på toppen av pandemi og nedstengning.

For skolen er en svært viktig sosial arena, et fellesskap, ikke bare for læring, men også for sosial omgang, vennskap og nettverk. Å begynne på videregående eller ungdomsskole midt i denne streiken, er tungt for mange. Dette skulle vært perioden for å bli kjent med hverandre, i stedet har elevene kanskje bare et par fag på timeplanen, og heller ikke skole hver dag. Det blir ikke sosiale fellesskap av fire-fem timers skolegang, spredt ut over uka. Det er en reell frykt for at de svakeste elevene dropper ut, noe som kan få store, framtidige konsekvenser for dem.

Nå reagerer stadig flere foreldre på situasjonen. I aviser og på sosiale medier kreves det at partene kommer til forhandlingsbordet igjen, eller at streiken avblåses. Noen har samlet seg og skrevet brev til både Barne- og familieministeren og Helseministeren. Alle har respekt for streikevåpenet, men de mener at det nå har gått for langt. Også Barneombudet har uttrykt sterk bekymring, spesielt for elever med særskilte behov.

Det er nok nå. Samtidig meldes det mandag fra riksmeklerens kontor, at frontene i konflikten er fastlåst.

Vi som har fulgt tv-debattene mellom partene er ikke det minste overrasket. Det tyter sinne, motvilje og elendig kjemi ut av tv-skjermen når de to forhandlingslederne går i diskusjon med hverandre. De avdekker et klima som ikke er egnet til å løse konflikten, snarere blir den åpenbart tilspisset. At det trengs nye, supplerende «koster» til for å få slutt på en fastlåst arbeidskonflikt, er helt vanlig. Det gjelder også lærerstreiken.

Les mer fra Norsk debatt

Lærerne sier at streiken ikke bare dreier seg om lønn, men også om at de er bekymret for rekrutteringen til yrket. Lærermangelen er stor, hver femte lærer har ikke utdanning for jobben, påpeker de. Men ned-snakkingen av yrket som nå foregår er i så måte ikke spesielt pedagogisk, og bidrar neppe til økt rekruttering.

Men det er til syvende og sist myndighetene og herunder arbeidsgiverne som har ansvaret for at barn og unge får den skolegangen de har krav på. Kommuner og fylkeskommuner skal sørge for at Opplæringslovens paragrafer overholdes. De kan ikke sitte stille på rådhusene rundt om og telle penger på sparte lønnskostnader. Kommunene Sentralforbund (KS) er deres medlemsorganisasjon, ikke deres eier. De må, på vegne av barn og foreldre, altså innbyggerne, sørge for at dialogen kommer på skinner igjen.

Elevene har slitt lenge nok. Nå må de voksne ta ansvar, slik at skoleklokka igjen kan ringe inn for alle.