Gå til sidens hovedinnhold

Listhaugs foraktfulle fnys overfor klimaaktivister generelt - og arbeidsløse spesielt

Frp har til tider framstilt seg som partiet for folk flest, men har alltid likt å sparke de med lav status i samfunnet.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

De fleste av oss har lært at man ikke skal dømme folk etter utseende, men noen liker å holde på gamle takter. For eksempel Frp-leder Sylvi Listhaug, som nylig syntes «klipp deg og få deg jobb» var en passende oppfordring å komme med til aktivister i Extinction Rebellion.

Faren min fikk høre dette i sin ungdomstid for snart 50 år siden, den gangen langhårede menn ble sett på som en trussel mot samfunnsordenen. Det er litt søtt at Listhaug holder på gamle takter fra en tid før hun selv var født.

Dette er saken: Listhaug til miljøaktivister: – Klipp deg og få deg en jobb

Sparker de med lav status

Men det som ikke er morsomt i det hele tatt, er oppfordringen om å «få seg jobb». En ting er at de fleste av oss har jobb, men det kan i grunnen være det samme. Verre er det at lederen for et stortingsparti - og tidligere statsråd - synes det er greit å bruke det som en fornærmelse at noen står utenfor arbeidsmarkedet.

At det å være arbeidsløs eller ufør er noe man skal skamme seg over, og noe godt betalte samfunnstopper skal kunne håne deg for.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Frp har til tider framstilt seg som partiet for folk flest, men har alltid likt å sparke de med lav status i samfunnet. Det går en rød tråd fra Carl I. Hagens utfall mot «latsabber og døgenikter (...) som får alskens tilskudd og ligger og drar seg på sofaen uten å gjøre noe» til Listhaugs foraktfulle fnys overfor folk hun feilaktig tror ikke jobber.

Ikke alene

Frp er de mest uhøflige i denne debatten, men tankene er de ikke alene om. Tidligere i sommer beskrev Stein Erik Hagen folk som mottar offentlige ytelser som «de ikke gidder å stå opp om morgenen». Han har sikkert tjent alle sine 33 milliarder kroner utelukkende gjennom sitt eget harde arbeid, mellom turene med privatflyet til hytta.

Litt lenger inn mot sentrum er man glade i å snakke om «arbeidslinja». Folk må i jobb, det er veien og livet. Man skal jobbe og skape verdier for samfunnet.

Samtidig advarer forskere om at den kapitalistiske vekstmodellen ikke er bærekraftig.

Les også: Extinction Rebellion: Er dette fremtidens terrorister?

Jaget etter vekst

Forskere tilknyttet Scientist Rebellion og Extinction Rebellion i Spania har lekket utkast til den kommende rapporten til FNs klimapanel, som de er redde for at kommer til å bli dysset ned av politiske årsaker. Utkastet kommer ikke bare inn på fossil energi, men diskuterer også effektene av vårt overforbruk, og da særlig til den rikeste andelen av befolkningen.

FNs naturpanel har vært inne på det samme. Vi bygger stadig ned mer natur, ødelegger habitater andre arter trenger for å leve, og undergraver etter hvert også grunnlaget vårt eget samfunn hviler på.

For all vår rikdom, all vår energi og all vår økonomiske vekst har til syvende og sist sitt opphav i ressurser vi henter fra naturen.

Les også: Rystads drøye påstander om Extinction Rebellion er ikke annet enn en svertekampanje

Samtidig havner stadig mer av denne verdiskapningen i lomma på folk som Hagen, snarere enn dem han slenger foraktfulle kommentarer om.

Klasseskillene øker i land etter land. I Norge har forskjellene siden 1980-årene økt kraftigere enn gjennomsnittet for rike land. Inntekten til dem som tjener mest øker mye raskere enn inntekten til dem som tjener minst.

På tide å tråkke på bremsen

Det er på tide å innse at man ikke kan bygge et samfunn på evig økonomisk vekst. Før eller senere kommer man til å butte imot økosystemets tålegrenser - og det øyeblikket er vi inne i nå.

Les mer fra Norsk debatt

Det er i denne konteksten vi må forstå alt maset om å være i jobb og bidra til samfunnet. I et fornuftig samfunn vil man skaffe seg det man trenger, det naturen har kapasitet til å gi, og stoppe der.

Vi stiller ikke engang spørsmålet om dette, men jakter vekst for vekstens egen skyld.

De fleste av oss trenger å jobbe. Mange av oss legger også mange timer ubetalt arbeid i aktiviteter vi brenner for, som for eksempel å forsøke å ta vare på et økosystem i krise.

Men hvor mye skal vi anstrenge oss for å opprettholde en vekstmaskin som er i ferd med å ødelegge oss? Er det ikke snart på tide å tråkke på bremsen?

Kommentarer til denne saken