Fra å ha et normalt liv, blir alt snudd på hodet. Hele livet foregår på et rom. Kontakten med andre mennesker blir redusert til en snor man kan trekke i, eller en ringeklokke man kan ringe på, som er vanskelig å få tak i. Da trenger man en god dose samvittighet og en pleier som ser deg.

Du er et menneske. Du har blitt eldre. Kan pleieren forstå det? Kan unge politikere på Stortinget forstå det?

Jeg har jobbet i helsevesenet i ulike avdelinger fra 1990. Jeg har vært assisterende hjelpepleier, ekstravakt, sykepleier, og psykiatrisk sykepleier. De seneste årene har jeg også vært pårørende. Og selv jeg står på trappen til endestasjonen.

Les også: Nicolay (22): – Dessverre har jeg fått nok, og jeg er ferdig med å selge inn en løgn

Ut ifra mine erfaringer som sykepleier og pårørende har jeg tenkt tanken på å gjøre det samme som den fabelaktige Lise Fjeldstad, nemlig å samle nok piller til den dagen jeg må sendes på sykehjem. Samtidig føler jeg at livet er verdt å leve. Jeg vil ikke at mine barn og barnebarn skal følge det eksempelet.

Situasjonen blir stadig verre

Eldreomsorgen, livet på omsorgsbolig og sykehjem er mye verre enn det som vises i NRKs Brennpunktdokumentar. Situasjonen for eldre har blitt mye verre enn for 30 år siden. Da var de eldre friskere da de ble innlagt, det var mer fagfolk på jobb, det var bedre opplæring av nye ansatte og det var ansatte som snakket og forsto godt norsk. I tillegg hadde ikke helseministeren gitt så mye ansvar til det private.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Da jeg jobbet i helsevesenet hadde man én ansvarlig sykepleier på hver vakt, og resten var hjelpepleiere eller sykepleiere. Det var mer stabilitet i personalet. På den måten hadde pasienter og pårørende faste personer å forholde seg til i form av en primær- og en sekundærkontakt.

Vi hadde penger til faste vakter for de som var i terminalfasen – dødsfasen – og de mest urolige pasientene, slik at vi kunne prioritere å få i vedkommende mat og drikke mens vi pratet sammen. Pasienten fikk en hånd å holde imot slutten av livet.

Da jeg jobbet på et sykehjem i Oslo i 1997, hadde sykepleieledelsen lagt ut en annonse hvor det sto at folk mellom 20 og 60 kunne søke seg til ekstravakter. Ingen kompetanse var nødvendig. Vi sykepleiere protesterte mot dette. Vi mente at en som jobber på sykehjem må ha erfaring og alder. Stillingsannonsen ble trukket tilbake. Men i dag praktiseres dette overalt.

Det går ut over de eldre.

Slike tabber koster dyrt

Hvorfor er erfaring viktig for eldreomsorgen?

I helsevesenet trenger vi observasjon av pasienters helsetilstand hele døgnet. Pasienter er ofte ikke i stand til å sette ord på problemet på grunn av alder, hukommelsessvikt eller smertelindring. Eldre folk er ofte sjenerte og vil ikke klage – de vil ikke være t il bry. Da er det viktig med erfaring og kunnskap for å se pasienten og handle raskt, slik at en lett urinveisinfeksjon ikke gir langvarig sykdom eller død.

En natt kom jeg på jobb og hadde ansvar for tre poster. På hver post var det én hjelpepleier og jeg måtte få rapporter fra alle tre. På den første posten hadde pasienten lavt blodsukker. Jeg ga instrukser videre til nattevakten. Etter jeg var ferdig med de to andre postene gikk jeg ned for å få en ny rapport. Da var beskjeden at pasienten var på rommet og sov godt. Min intuisjon og erfaring ga meg et signal om at det var noe som ikke stemte. Jeg gikk inn i rommet og fant pasienten, som nesten var død.

Heldigvis klarte vi å redde vedkommende.

På en annen nattevakt fikk jeg en muntlig melding om at en pasient klaget over vondt i magen. Vedkommende hadde fått smertestillende, men magesmerter kan ha mange årsaker. Jeg fant pasienten kaldsvettende og blek på rommet. Han trengte øyeblikkelig hjelp, da han hadde en indre blødning. Han døde, dessverre.

Mange eldre drikker sjeldent og de får hyppig urinveisinfeksjon og mye slim i lungene. Selv en urinveisinfeksjon eller en lungebetennelse over tid kan gi sterk delirium og forvirring hos pasienten, som ofte forveksles med demens eller psykose fordi man blir paranoid eller aggressiv. Det kan føre til at man blir feildiagnostisert eller feilmedisinert. Dette opplevde jeg som pårørende. En urinveisinfeksjon, som egentlig kunne behandles enkelt hjemme med riktig medisin og drikke, ga i stedet pasienten og pårørende store problemer i fire meneder.

Slike tabber koster staten.

Gunnleggende behov som mat, drikke, medisin og pleie er et minstekrav, men mange eldre opplever å ikke få dette. Selv velvære i form sosialt nærvær, rent tøy, dusj, tør bleie, et behagelig rom med utsikt og frisk luft er viktig, da det kan hindre depresjon, søvnløshet og passivitet. Passivitet er faktisk et stort problem blant eldre. Fra et oppgående menneske med et normalt liv blir sykehushverdagen bestående av lange dager hvor man ser i veggen, lukket inn på et lite rom.

Hjemmesykepleiere eller de som besøker pasienten hjemme må ha tid til å varme maten, legge den på en tallerken, sitte hos pasienten, prate og observere at pasienten drikker, spiser, tar medisiner og at vedkommende har det rent og ryddig hos seg.

Jeg har sett hvordan de eldre behandles

Pleieren må ha en god dose med samvittighet og gjøre arbeidsoppgaver som å gre håret til den eldre, smøre inn den gale huden, ta på lepomade på de tørre leppene.

Jeg har sett hvordan de eldre blir behandlet. Hvordan genseren blir dratt opp over hodet på dem. Jeg har sett den dukkelignende oppførselen til pleierne. Hvordan de – helt uten følelser – grer håret på den eldre. Pasientene blir liggende i sengene fra klokken 20 til klokken 10 neste dag. Bleiene blir skiftet om nattevakten har samvittighet.

Les også: Mamma ble boende hjemme etter at hun ikke klarte seg selv

Hvordan er det å ligge i sengen i 12–16 timer? Hvordan er det å ligge i en bleie som er full av urin og avføring mellom beina en hel natt?

Hva gjør det med det gamle mennesker? Om man ikke har krefter til å gå ut av døren og rope etter hjelp, hvem hører deg da?

Døra er stengt og den eneste som er på vakt er langt fra pasientens rom. Og den som er på vakt skal ha ansvar for 30 andre personer den samme natten.

En stor digresjon er mobiltelefonen, som tar opp mye tid og oppmerksomhet. Det er egentlig ikke lov å ha med mobilen på jobb, men det er det mange som ikke bryr seg om. De skal sjekke sms-er, chatte, svare på noe, sjekke en fotballkamp eller bestille en charterreise. Slikt stjeler helt klart tid fra pasienten.

Jeg kan med hånden på hjertet si at pleierne gjorde en bedre jobb før smarttelefonen kom.

Det er kort vei til graven

I følge prosedyren skal pleierne sjekke til pasienten tre ganger i løpet av natten. Klokken 03 skal det skiftes bleie og snu pasienten. Dette blir gjort ved å se inn i det mørke rommet og notere at pasienten har sovet hele natten. At pasienten ligger i sengen betyr imidlertid ikke av vedkommende sover.

De eldre finner ofte ikke ringeknappen fordi de ser dårlig, det er mørk eller de er forvirret. Jeg har sett pasienter forsøke å kare seg over sengekanten for å hente et glass vann, hvorpå de har falt og brukket lårhalsen i forsøket. Et brudd kan bli en kort vei til graven, fordi pasienten da blir sengeliggende og risikoen for lungebetennelse øker. Å finne pasienter døde på morgenstellet er ikke helt uvanlig.

I fjor var jeg pårørende til en mann som ble lagt på en omsorg- og rehabiliteringsavdeling. Dagen etter innleggelse kommer jeg inn på rommet i ellevetiden. Jeg finner pasienten naken og frossen i fosterstilling, uten pledd eller dyne. Jeg leter etter pleierne og finner til slutt fire stykker på vaktrommet.

Les også: Nei, nu får det faen mæ være nok!

Jeg finner klærne hans i en bag som ble sendt med ham i ambulansen kvelden i forveien. Jeg hjelper med på kle på ham og får hjelp til å sette han i en stol. Jeg kjører til sykehuset for å hente en sonde, som jeg kobler til å gi ham næring. Pleierne har forlatt rommet.

Jeg og flere andre pårørende får til slutt legen til å seponere kateteret, slik at pasienten kan gå på toalettet. Nå trenger han bare bistand til å gå. Vi pårørende er i omsorgsboligen daglig. Jeg noterer ned alle avvikene, som kommer på perler på en snor. Her en noen eksempler:

• Personalet klarte ikke håndtere en ernæringssonde.
• Pasienten ble sendt alene i taxi til sykehuset.
• Ingen tok ham imot da han ble sendt til sykehuset og han satt alene i en rullestol.
• Pårørende fant han i tynt tøy i februar måned, uten sko og jakke.
• Han ble liggende timevis sulten og tørst i sengen sin.
• Det ble en kamp for å få fysioterapeut, som var nødvendig.
• Det ble en kamp for å få en spise- og drikkeliste – og registrere matinntak.
• Pårørende måtte ta ansvar for sosialiseringen (om ikke hadde han blitt på rommet sitt).

I løpet av en måned gikk han ned tolv kilo. Heldigvis var han omringet av fire pårørende som tidligere hadde jobbet i helsevesenet. Vi var engasjerte, noterte daglige avvik, ringte døgnet rundt, møtte leger og truet med å gå til pressen.

Det var en kamp for å få hjelp til grunnleggende behov.

Det får meg til å tenke på de som ikke er like heldige, og som ikke er omringet av like mange ressurser.

Utvalg og kontrollrapporter løser ingenting

Vi trenger flere faste stillinger i helsevesenet. Vi trenger stabilitet i personalet. For å hjelpe et menneske kreves det tillit og respekt. En ufaglært ansatt har ikke tålmodighet til å vente på en gammel mann som skal spise maten sin. En ufaglært ansatt forstår kanskje ikke nødvendigheten av å legge vekk telefonen, og å være til stede.

Les også: – Hvor mange timer med god omsorg ble klippet vekk?

At pårørende klager over at det ikke er noen stabilitet blant de ansatte de må forholde seg til, forstår jeg godt. Med mange ulike personer blir det ikke noe kontinuitet i oppfølgingen av pasienten.

Vi trenger flere faglærte og erfarne pleiere i eldreomsorgen. Dette skjer ikke med utvalg eller kontrollrapporter. Dette skjer ved at man stopper nedleggelser av sengeposter og sykehjemsavdelinger. Vi må utdanne flere sykepleiere og vi må øke lønnen betraktelig.

Til slutt trenger vi en god dose samvittighet hos de som jobber med eldre mennesker, med pleiere som er mer glad i å prate med pasientene enn med hverandre.

Vi må se hverandre som mennesker, uansett alder. Vi trenger å bli sett og respektert.