(Avisa Nordland): Riktig fordi vindkraft kan løse kraftmangelen enkelte steder, et feilspor fordi det ikke er noen egentlig løsning på økende strømpriser og manglende energiressurser.

Vindkraftdebatten er omtrent som vinden; i noen perioder er det helt stille, i andre blåser det som bare f ...

Den ferskeste stormen kom etter at Erna Solberg i forrige uke besøkte Fauske og der sa at vi må tåle flere naturinngrep om vi skal klare det grønne skiftet og sikre ny sysselsetting i distriktene.

Dette er fulgt opp av Høyres nestleder Tina Bru, kvinnen som da hun var olje- og energiminister sørget for tilnærmet full stopp i utbyggingen av vindkraft på land.

Hun gikk under onsdagens «Politisk kvarter» på NRK langt i å innrømme at dette delvis skjedde etter press fra høylytte aksjonister, og at lokalpolitikere nå risikerer å «helle barnet ut med badevannet» ved å ha blitt for restriktive.

Lokalpolitikerne i Fauske og Sørfold er åpenbart blant de Solberg og Bru her tenker på.

Deres nei til vindkraft satte en stopper for et storstilt industriprosjekt som nå i stedet leter etter lokasjoner i Finland.

Lokalpolitikernes nei har også blåst liv i debatten lokalt, med påstander om at vindkraftmotstanderne er banditter som tvinger sin mindretalsvilje på et flertall som er positive til vindkraft.

Vindkraftmotstanderne mener på sin side at industriprosjektet i Indre Salten var et luftslott, og ble brukt til å presse fram alvorlige naturinngrep uten noen garanti for flere arbeidsplasser i regionen.

Mange av dem er også prinsipielt mot vindkraft på land, og mener den vil ha tilnærmet null effekt på strømprisene og krafttilgangen.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Som i de fleste andre opphetede debatter befinner svarene seg gjerne et sted mellom skyttergravene.

Påstanden om at vindkraft - og solkraft - på sikt vil bli hovedkilder til energi er åpenbart feil.

Disse variable strømkildene kan i beste fall bli et supplement, i bunnen må det ligge en hovedstrøm av stabil kraft, enten den kommer fra vannkraft, gasskraft, eller atomkraft.

Det er dette som gjør den norske vannkrafta så verdifull og fraværet av russisk gass så ødeleggende for Europas strømforsyning.

Selv en storstilt utbygging av vindkraft kan derfor ikke gi mer enn et marginalt bidrag i den store strømsammenhengen, og i hvert fall ikke til å få ned folks strømregninger.

Når man så vet at dette vil kreve svært store naturinngrep, er det helt legitimt å spørre om det er verdt det.

Situasjonen er litt annerledes når det gjelder vindkraftutbygging for å forsyne konkrete prosjekter med kraft.

Les også: Grove feil om vindkraft

Også her er man avhengig av en underliggende tilgang på stabil kraft, men er det noe vi i Nordland har så er det det.

Gjennom vindkraft kan bruken av den underliggende vannkrafta «strekkes» lengre, og hindre at den brukes opp på noen få enkeltprosjekter.

Denne vindkrafta er også kortreist, noe som reduserer overføringstap og de kommunene som sier ja til den vil få arbeidsplasser som kompensasjon for den naturen man taper.

Det gjør det mulig å veie positive og negative effekter mot hverandre.

Om det kunne ha påvirket avgjørelsen i Fauske og Sørfold får vil aldri vite.

Hovedbegrunnelsen for å si nei var nemlig frykt for at man kunne forplikte seg til å bygge vindmøller, selv om arbeidsplassene skulle utebli.

Dette er en frykt vindkraftbransjen langt på vei har seg selv å takke for.

Det finnes en rekke eksempler på at konsesjon er gitt med så vide rammer at vindkraftselskapene stort sett kunne gjøre som de ville etter at de hadde fått sin tillatelse.

Dette er hovedforklaringen på at vindkraft de siste årene har fått et stadig dårligere rykte. Skal det endres er det nødvendig med mye strengere konsesjonskrav for de som vil bygge ut vindkraft.

Møllene kan ikke lenger bli dobbelt så store som forutsatt, og blir det ikke noe av industriplanene kan man ikke fritt få selge strømmen ut av regionen for egen profitt.

Dette krever en politisk styring av energimarkedet som våre politikere synes å være svært lite interesserte i.

I stedet framstår de som monomant opptatte av å gi Vladimir Putin absolutt all skyld for dagens strømkrise.

Å ja da, Putins krig er en av de aller viktigste årsakene, men vi har selv lagt grunnlaget for at han kan bruke gass som våpen.

Les mer fra Norsk debatt

I et innlegg i AN sammenligner sivilingeniør Kjell Traa strømmen vi får i våre stikkontakter med vannet vi får i springen.

Vi kan jo bare tenke oss reaksjonen dersom vi måtte betale leie for ledningen som fører fram vannet, og så hundrevis av kroner for et glass vann.

Likevel er det det som skjer med strømmen, mens vannforsyninga vår er politisk regulert.

Det er ingen logisk grunn til forskjellen, og i framtidas norske strømdebatt vil nok kravet om å endre dette misforholdet øke i styrke.

Da spørs det hvor lenge det vil holde å gi Putin all skyld for at vi har havnet der vi er. Og la vindkraftdebatten fortsette fra hver sin skyttergrav, i stedet for å søke balanserte løsninger.