Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Lørdag morgen var jeg to timer på luften med NRK og kommenterte nattens grusomme hendelser så nyansert og riktig som mulig.
Siden har det stormet på Twitter. Ikke fordi at jeg sa noe som provoserte, men fordi at jeg, som har kritisert Pride tidligere, nå skulle kommentere det som ser ut som et voldelig angrep på det Pride står for.
Jeg tror du skal være bra radikal for å ikke tenke: Men hva er galt med dette? Kan man ikke være kritisk til Pride, og samtidig være imot terror?
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Men på Twitter kryr det av dem som ikke tenker slik. Der kan man lese at Jenny Klinge, undertegnede og andre kritikere av viss Pride-aktivisme har «tilrettelagt folk som vil utføre vold».
De mener altså at kritikere av Pride er medskyldige i vold. Sammensausingen er selvfølgelig korttenkt, men også farlig. Det er en farlig misforståelse av forskjellen på ord og handling. Kritikk og hat. En misforståelse som fullstendig avviser rommet for kritikk i samfunnet, og en fallitterklæring for ytringsfriheten.
Et slikt samfunn er intolerant og illiberalt, dårlig egnet for konstruktive samtaler og utvikling. Et slikt samfunn er autoritært, noe den liberale homobevegelsen de siste 50 årene har kjempet mot.
Som kritikere er det vår jobb å stadig nyansere bildene som tegnes i mediene og i samfunnet, og å utfordre etablerte forestillinger. Vi skal også kritisere populære folkebevegelser, og være rause med våre meningsmotstandere. Det må det være rom til, uten å bli anklaget for å være medskyldig til terror. For det er i debatten samfunnet utvikler seg.
Les også: Muslimer har ikke ansvar for udåden, men vi må ta ansvar for fellesskapet
«Terfs» og Oslo-lærer Anders Noreng får også gjennomgå. Alle skal altså tas. Unntatt islam. For påfallende nok, nevner ingen av disse anklagerne religiøs fundamentalisme, eller at homofiendtligheten er suverent høyere i enkelte religiøse miljøer.
Det blir ikke bedre blant de «profesjonelle» faktasjekkerne. «Saksynt»-forfatter Gunnar Tjomlid skriver for eksempel at «kampen mot ‘woke’ er lavgradig terrorisme».
Såpass sinte er de, at de ønsker sine meningsmotstandere det verste. «Vil deg alt vondt», skriver en fyr i en skamløs melding til meg på Instagram. For med hat skal hat fordrives.
Les også: Masseskytingen i Oslo: En varslet terrorhendelse
Men kritikk er altså et ønske om bedring. Hat er å ønske noen alt vondt. Og det var hat vi så i natt, dratt til det ekstreme.
Selv tror jeg det er mulig å ha flere tanker i hodet på én gang. Og at det er blitt viktigere enn noensinne å være tydelige på forskjellen mellom ord og handling. Kritikk og hat. Hvis ikke mister vi det viktigste vi har for å motvirke grusomhetene vi i natt fikk oppleve, nemlig ytringsfriheten. Innenfor denne dyrekjøpte rettigheten, kan vi løse vanvittig mye.
Så husk dette: Motsetningen står ikke mellom meg og mine meningsmotstandere (horisontalt). Den står mellom oss som bruker ytringer og dem som bruker vold (vertikalt).
Vi som er saklig uenige med hverandre må bedre tolerere det å være uenige. Det er hva det betyr å leve i et uenighetsfellesskap, som demokratiet jo er.