Gå til sidens hovedinnhold

Lurvete forlag og lurendreiere i bokhandelen

I helga avslørte Nettavisen at det velkjente Mammutsalget er blitt et eneste stort lurveri. Hva er det som får velrenommerte forlag til å oppføre seg som om de er nips-selgere på speed?

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Tidligere er det elektronikk- og hvitevarebransjen som er blitt tatt med buksene nede når det gjelder såkalte før-priser på salg.

Nå er det altså bokbransjen som lurer kundene og illuderer «salg» der de i noen tilfeller selger bøker til det dobbelte av gammel pris. Det velkjente Mammutsalget har vært en begivenhet i Norge i årevis. I helga kunne Nettavisen avsløre følgende:

  • Blant de 20 mest populære bøkene på Mammutsalget, har hele 11 vært solgt til lavere pris i løpet av fjoråret. Fem har vært solgt til samme pris tidligere, mens bare fire har aldri vært billigere.

  • I noen tilfeller har prisene bare vært lavere enn «mammut-prisene» i korte perioder, men i andre tilfeller har prisene vært lave i mange måneder.

  • Bestselgeren «Søsterklokkene» av Lars Mytting, en av de mest populære bøkene i årets Mammutsalg, har for eksempel vært tilgjengelig for under 100 kroner gjennom nesten hele 2020, med priser helt nede i 79 kroner. Nå selges den på Mammutsalg til «tilbudspris» 149 kroner. Førpris ifølge bokhandlerkjeden Ark er 399 kroner.

LES MER: Inviterer til Norges største boksalg - selger bøker til det dobbelte av gammel pris

La oss gjenta hovedpunktene i det siste eksemplet:

«Søsterklokkene» på Gyldendal forlag er nå på Mammutsalg for 149 kroner. ARK hevder feilaktig at førpris er 399 kroner. Sannheten er at første del av Lars Myttings glimrende trilogi har vært solgt for under 100 kroner i nesten hele 2020.

Noen vil bruke sterkere begreper enn lureri om slik praksis. La oss derfor se nærmere på nettopp forlaget Gyldendal og bokhandlerkjeden ARK:

Da Gyldendal Norsk Forlag ble «kjøpt hjem» fra Danmark i 1925, ble det sett på som en kulturpolitisk og nasjonal begivenhet. Endelig kom de fire store forfatterne (Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie) på norske hender. Slikt var faktisk viktig for byggingen av Norge som fersk nasjon.

I dag nyter Gyldendal, og resten av forlagsbransjen, godt av dette historiske og kulturpolitiske omdømmet. Men realitetene er en ganske annen:

I dag er Gyldendal ASA børsnotert, der største eier er Erik Must AS, med hele 85 prosent av aksjene. Finansmannen Must var en av grunnleggerne av meglerhuset Fondsfinans, og eier i dag store deler av Borregaard, Kongsberg Gruppen, Glamox og Arendal Fossekompani. Han er også sentral medeier i Norges Handels- og Sjøfartstidende og Dagens Næringsliv. Ifølge Kapital er han nummer 32 av Norges 100 rikeste, med en anslått nettoformue på over seks milliarder kroner.

Fjernere fra det du kan kalle kulturelite kommer du ikke. Men det stopper ikke der:

Gyldendal ASA og Must er også eneeier av ARK Bokhandel, en av Norges største bokhandel-kjeder med nærmere 150 butikker og 1000 ansatte over hele landet. Sammen med Aschehoug kontrollerer Must/Gyldendal i tillegg De norske Bokklubbene, Forlagssentralen (distribusjon), Lydbokforlaget og Kunnskapsforlaget.

Vi snakker altså om ekte monopolkapital, med full kontroll over store deler av verdikjeden. Gyldendal og Erik Must kan altså gjøre som de vil. Noe de tydeligvis også gjør.

Likevel sitter kulturlivet igjen i den gamle myten om «hjemkjøpet» for snart 100 år tilbake. Det gjør også regjeringen og Stortinget, som hvert år godkjenner den såkalte fastprisavtalen mellom forleggerne og bokhandlerne - en avtale som, bittelitt satt på spissen - investoren og spekulanten Erik Must inngår med seg selv.

Derfor er det ikke rart at flere og flere forfattere begynner å protestere mot det fastlåste systemet. La oss ta en ørliten parallell:

Det vakte stor oppstandelse da Petter Stordalen feide inn i forlagsbransjen og startet Strawberry Publishing for en del år tilbake, et forlag som senere ofte ble kalt Stordalen-forlaget. Gyldendal blir sjelden eller aldri omtalt som Must-forlaget, selv om både Stordalen og Must er turbokapitalister. Eneste forskjellen er at Must ikke bygde opp formuen sin selv, men representerer «gamle penger».

Det er heller ikke rart at det begynner å bli stilt spørsmål ved andre deler av forlagenes omdømme.

La oss derfor holde oss til Gyldendal, som også er hovedaktør i en av årets og fjorårets mest betente konflikter: Striden mellom Marte Michelet og flere av de dekorerte heltene fra krigen.

Les også Asbjørn Svarstad: Michelets beklagelse er ingen beklagelse

Bakgrunnen er tre historikeres solide påvisninger av feil og forfalskninger i Michelets påstander om antisemittiske holdninger blant motstandsfolk under krigen.

I håndteringen av denne striden er det flere, ikke bare historikere, som har stilt spørsmål ved forlagets håndtering av skandalen - at den er motivert mer av penger og «profesjonell» krisehåndtering enn av et oppriktig ønske om rydde opp i forlagets dokumentar-avdeling. Striden er gått så langt som at skolefolk truer med å nekte å kjøpe fagbøker av Gyldendal før de har ryddet opp.

Les flere meninger fra Norsk debatt

Kanskje henger den lurvete oppførselen i årets Mammutsalg og den lurvete oppførselen i Michelet-striden sammen. Eller kanskje ikke. Kanskje har de rett de som hevder at dette har ingenting med hverandre å gjøre.

Uansett bør vi snart slutte å behandle forlagsbransjen som om den var en ideell virksomhet. Tiden er tydeligvis over da de store forlagene kunne betraktes som en slags adel i kulturlivet, et område der børs og katedral gikk opp i en høyere, samfunnsnyttig enhet.

Nå kan det se ut som om det kun står et lite, falleferdig kapell igjen. Derfor må bransjen heller behandles på linje med Elkjøp, Rema 1000 og Nille.

Kommentarer til denne saken