Gå til sidens hovedinnhold

Lyset i tunnelen var toget som kom i mot

Optimismen rådet da vi gikk inn i 2021. «Pestens år» var en saga blott, trodde jeg. Så ble landet stengt ned igjen.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

(Bergensavisen)

Året 2020, var for mange «Annus horribilis», eller pestens år, for å låne tittelen til Daniel Defoe sin bok, om pesten som rammet London i 1665.

I midten av mars ble barnehager og skoler stengt. Ungene måtte ha hjemmeskole. Reiselivet stoppet opp og hoteller mistet kundene sine. Restauranter fikk begrensede åpningstider og drosjenæringen mistet kundene sine. Som følge av pandemien ble mange permitterte. Meg selv inkludert.

Flesteparten av permitteringene som skjedde var i servicebransjen. I lavtlønnsyrkene. Kelnere, kokker, værelsesbetjening, drosjesjåfører, flyplassansatte, og guider med flere opplevde å bli permittert.

Les også: Velkommen til dugnad, Gunnar!

De i lavtlønnsyrkene er gjerne de som lever fra lønn til lønn og ikke har det store overskuddet. Noe som merkes på økonomien når de taper 20 prosent av sin lønnsinntekt som følge av permitteringsreglene.

Midt i «pestens år», valgte regjeringen å stå fast på frisleppet av drosjeløyvene. Rett skal være rett, det ble en utsettelse på frisleppet som skulle iverksettes fra den i juli 2020. Frisleppet ble utsatt til november. Altså en symbolsk utsettelse.

Som følge av den utryggheten som rådet i drosjenæringen, om blant annet ytterligere koronastøtte til enkeltmannsforetak, samt frisleppet av løyver, var det mange erfarne drosjeeiere som mistet troen på yrket vårt. De valgte å levere inn løyvene sine, og sa opp sine sjåfører.

Les også: Drosjesjåfører tjener ned mot 40 kroner timen

Jeg skal innrømme at først så jeg ikke så mørkt på det hele, men var optimistisk. Jeg har kjørt drosje siden starten av 2004, og regnet med at jeg ville finne meg en ny drosjejobb.

Koronatallene ble nøye fulgt med på. Snakket om vaksine gjorde at jeg så lyset i tunnelen, bare 2020 ville bli overstått. Nyttårsaften ble feiret, og endelig var 2020 forbi. «Pestens år» var en saga blott. Trodde jeg. Jeg hadde håpet om at 2021 skulle bli et bedre år, og optimismen rådet.

Men, i starten av januar måtte jeg innse at det lyset jeg så i tunnelen bare var toget som kom i mot. Landet ble igjen nedstengt. Strengere enn noen gang. Den lille serveringen restaurantene hadde opphørte. Flere ble igjen permitterte.

Kommunikasjonen med Nav skjer via chat eller e-post. Den som ikke er flink til å formulere seg skriftlig blir taperne. De får uforståelige svar. Som følge av pandemien kommer nok mange i betalingsvansker.

Når en gang folk er vaksinert og pandemien er overstått skal landet opp på fote igjen. Norge har en forbruksøkonomi, lik det eller ikke. Slik er det. Men det hjelper lite at ølet fikk 1, 47 øre i avgiftslettelse per boks i siste statsbudsjett, når få tar seg råd til å kjøpe det. Dessuten kan den observante butikkunde se at ølet ikke er blitt billigere, men ble derimot en gavepakke til butikkjedene.

Det hjelper også lite på økonomien når de mange permitterte en gang kommer tilbake på jobb, at de ikke får feriepenger for den tiden de var permittert.

Les mer fra Norsk debatt her

Det som derimot hadde hjulpet for å få fart på økonomien, er å bruke de midlene de reduserte alkoholavgiftene utgjør, til å igjen gi feriepenger til de permitterte og ledige.

Jeg er nok redd for at denne pandemien har skapt og skaper et stort, varig klasseskille i Norge, og dermed større fattigdomsproblematikk. Med store sosiale forskjeller.

Det siste landet vårt trenger er et A- og B-lag.

Men det er bare å innse at det er de lavtlønnede som betaler den største prisen for denne nedstengingen.

Reklame

Bestselger: Slik får du kajakk til en tidel av vanlig pris