Regjeringen tåkelegger mens Forsvarskommisjonen treffer blink.

Nå henger mye på det strukturelle maktspillet som kan ødelegge Forsvaret uansett hvor mye penger det får.

Målt mot andre lands forsvarsplanlegging, styres vi altfor mye av skjulte særinteressers agendaer.

Vi mangler også kontinuitet og fleksibilitet. Britene kan stå som forbilde. De er kontinuerlig på hugget, for tiden med en Interim Report (IR) og en IR Refresh. I London diskuterer Parlamentet Natos nordflanke, og dermed forsvaret av Norge, oftere enn det Stortinget hittil har gjort i Oslo. Og de diskuterer bedre.

Vi har også akkumulert en fryktelig liste over maktgrep og sløsing. Integrert Strategisk Ledelse (ISL), med mer makt til departementet, ble sablet ned av tidligere, nylig avdøde forsvarssjef general Sigurd Frisvold.

Nå har Forsvarssjefen fått tilbake noe myndighet, men Stortinget lot Forsvarsmateriell (FMA) ese ut fra null til 1500 ansatte mens spiss ende led og lider av akutt mangel på personell og driftsmidler.

Militær lederutdanning er kritisk kuttet.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

En rad svake forsvarsministre og passive storting har åpnet for et særinteressenes anarki. Sporene bør skremme og må være til å lære av.

Vi kommer ikke videre uten å rydde i maktstrukturer og gamle synder.

Skjold-klassen kystkorvetter var et politisk styrt prosjekt og skulle bli en eksportsuksess. Det ble ikke solgt et eneste fartøy. Etter mange vansker er Skjold blitt bra, men nå truer utfasing før 2030. Vi bør beholde dem og søke et avtalefestet, langsiktig internasjonalt samarbeid om en ny og større Skjold.

Med hvem? Finland har nylig anskaffet korvetter. Sverige skal videre fra Visby-klassen, men vil neppe risikere at vi kaster kortene slik vi gjorde i kampflysaken og i samarbeider om ubåter, artilleri og lastevogner. Det kan bli Tyskland, men der har man ikke våre krav til rekkevidde og arktisk sjødyktighet.

Kostet dyrt

Til Nansen-klasse-fregattene valgte vi Lockheed Martins analoge, digitalt støttede Aegis teknologi i norsk miniversjon. Igjen skulle vi selge, men uten hell. På spørsmål om hvorfor vi ikke valgte tysk-nederlandsk digital teknologi, var svaret den gang at denne var «uprøvd».

Danmark valgte «uprøvd» til sin Huitfeldt-klasse, til halve våre kostnader. Nå er Huitfeldt modell for britenes nye Type 31-fregatter.

Vi kan velge britiske Type 26 som Canada og Australia lisensbygger. Men trolig blir det tysk, uten seriøs vurdering av alternativer.

Til NH90-helikopteret valgte vi igjen en særnorsk løsning som bidro til fiaskoen og kan bety at vi taper en rettssak om erstatning. Ti års rot før vi avsluttet NH90 kostet dyrt.

Samtidig trenerte vi valget av AW101 som nytt redningshelikopter fordi vi ville ha NH90 i denne rollen også. Det kostet igjen mye penger.

Det var Justisdepartementet, som eier redningshelikoptrene, som til slutt overstyrte Forsvaret og valgte AW101 fremfor NH90.

Hva vil det koste?

Mens vi bygger ut kostbar teknisk driftsstøtte for AW101 på kysten, skal Kystvakten nå ha Sea Hawk med bare halve AW101s rekkevidde og lasteevne. Sea Hawk er valgt uten konkurranse og betyr ny teknisk driftsstøtte til nye store kostnader. For Sea Hawk taler at AW101 er for stor for våre fregatter.

Men fregattene er halvveis i levetiden og vi bør neppe bruke mer penger på dem, men gå for nye fregatter som kan ta AW101. Britene seiler fregatter med AW101 på Norskekysten. De flyr AW101 i Merlin-versjon i Nord-Norge hver vinter.

Les også: Norge må bruke to prosent på forsvar

Vi valgte tyske Type 212-ubåter, et 30 år gammelt konsept. Sveriges nyskapende A26 ble ikke vurdert. A26 har unike kapasiteter for å beskytte undervannsinstallasjoner. Nå får svenskene disse kapasitetene, men ikke vi. Nederland vurderer A26.

Alt før ubåtprosjektet sa man: «Vi skal seile tyske ubåter i fremtiden også.»

Særinteresser holdt grepet. Vi kan vel få til et samarbeid med Tyskland om ubåter, korvetter og fregatter, men det kunne blitt mye bedre med et svensk-norsk samarbeid om ubåter og korvetter og et britisk-norsk om fregatter. Britene seiler mye hos oss. Tyskerne er lite å se.

I 2008 hevdet vi at levetidskostnad for 48 F-35 kampfly ville bli 10–20 milliarder kroner lavere enn for 48 Gripen. Realiteten var at F-35 ville bli ca. 100 milliarder dyrere, i dag minst 200 milliarder.

F-35 har verdens varmeste motor og langt mer datakraft enn andre fly, noe som genererer sterk varme. F-35 er feilkonstruert og kan ikke avlede den økte varmen fra nye digitale systemer flyet må få. Eneste holdbare løsning er en ny motor med en ytre, kjølig luftstrøm som avleder varmen. Men hva vil det koste!

Vi blør penger

USAs forsvarsdokumenter er langt mer åpne og detaljerte enn våre. Der fremgår at andel fullt kampklare, feilfri F-35 ved skvadron er under 30 prosent. Vi sliter mer og vil i krise kunne mønstre bare 9–12 fullt kampklare F-35 og samme antall delvis kampklare. Svenskene vil kunne stille 70–80 Gripen eller fler.

Vi blør penger, spesielt til F-35 produsenten Lockheed Martin som også leverte og støtter fregattenes vedlikeholdskrevende Aegis og eier Sea Hawk produsenten Sikorsky.

Les også: Ukrainas offensiv kan allerede være i gang

Vi anskaffer stridsvogner med marginal kapasitet i vår geografi og valgte tyske Leopard tross at sørkoreanske K2 er lettere, bedre og billigere. Vi fomler med essensielt luftvern og viktige havners kystforsvar. Svenskene, som tenker helhet og har kontroll på økonomien, styrker energisk begge deler.

Nå får vi avvente Forsvarssjefens Fagmilitære Råd. General Eirik Kristoffersen er blitt forkjøpsangrepet av særinteressers spill overfor et anelsesløst storting, med vedtak om maritim innsatsstyrke og stridsvogner.

Særinteresser har plantet premisser om en enda tyngre, mer uhåndterlig og irrelevant hær, stor personelløkning på Ørland uten at det vil løse F-35s problemer og at storsatsing på space må styres av Luftforsvaret. Det er nettopp sånt det må ryddes opp i.