(Trønderdebatt): En av de viktigste forutsetningene for sosialdemokratiske velferdsordninger av den typen vi har i Norge, er at de er like for alle. Dette har vært en bærebjelke for Arbeiderpartiet i hele perioden det moderne Norge ble bygd. Logikken som ligger bak har vært viktig for å skape oppslutning om brede velferdsordninger, også blant de samfunnslagene som klarer seg godt økonomisk:

Selv om du har god råd, skal du ha tilgang på de samme velferdsordningene, de samme helsetjenestene, og de samme ytelsene, som andre får. Omfordelingen mellom rik og fattig skulle gjøres gjennom skattesystemet og i forhandlingene mellom partene i arbeidslivet, ikke i utdeling av skreddersydde almisser fra det offentlige.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Slik kunne Ap bli et parti som nøt bred oppslutning både blant fattige, blant arbeidere, blant den stadig voksende middelklassen, og til og med i deler av borgerskapet. Alle disse kunne stemme på Arbeiderpartiet vel vitende om at de var del av et felles prosjekt.

Derfor er det nesten som å høre isopor mot glass å høre en Arbeiderparti-politiker argumentere mot universelle ordninger – i dette tilfellet økt barnetrygd – som virkemiddel mot fattigdom. Men det var det Frode Jacobsen (Ap) gjorde i Politisk kvarter i NRK tirsdag morgen.

En kan være for eller mot å øke barnetrygden som virkemiddel mot fattigdom (svært lite overraskende kan jeg meddele at jeg er for), men helt uavhengig av syn på barnetrygden spesifikt er det verdt å dvele litt ved hvordan Arbeiderpartiet her argumenterer mot en logikk de selv etablerte som grunnlag for de offentlige velferdsordningene vi har i Norge – og som nyter stor oppslutning.

Så når Frode Jacobsen (Ap) sier at «vi mener at det er mer treffsikkert. Fremfor at jeg, for eksempel, skal få økt barnetrygd, så må vi ha mer målretta ordninger til de som faktisk trenger det aller, aller mest», er det som å høre et ekko av de tradisjonelle, borgerlige argumentene mot tiltak som nettopp økt barnetrygd.

Det samme argumentet kunne jo Jacobsen brukt om fellesskolen. Lik egenandel i helsevesenet. Eller foreldrepermisjonsordningene. For hvorfor skal folk med millioner i inntekt få de samme tilbudene som de som sliter, når vi kunne laget mye mer målrettede ordninger?

Forvirringen blir komplett når det er Henrik Asheim (H) som sitter ved siden av i studio og svarer på Høyres oppsiktsvekkende snuoperasjon. Høyre foreslår nemlig økt barnetrygd i sitt alternative statsbudsjett. Asheim svarte Jacobsen med å si at noen ganger må man «se hvordan virkeligheten ser ut for folk der ute, og så justere seg hvis det er nødvendig».

Høyres snuoperasjon får med Asheims – riktignok svært forsiktige – innrømmelse av at de jo kan ha tatt feil før, en form for redelighet over seg. Partiet har ikke tidligere, så vidt jeg vet, tatt til orde for å øke barnetrygden, men de har likevel gjennomført det i flere runder i regjering, etter budsjettgjennomslag for samarbeidspartiet KrF.

Det har tydeligvis påvirket partiets innstilling til velferdsordningen. Det er helt på sin plass å utfordre Høyre på hvorfor de ikke tidligere fulgte forskningen som tilsa at barnetrygden kan ha stor effekt for barnefattigdom. Men det er en ærlig sak å snu.

Arbeiderpartiet synes derimot å være rammet av en form for hukommelsestap som er interessant nettopp fordi det undergraver argumentasjonen Arbeiderpartiet ellers er avhengig av for å skape oppslutning om sitt prosjekt. Og det interessante er hvor unødvendig det egentlig er for Jacobsen å argumentere slik.

Les mer fra Norsk debatt

Jacobsens omfavnelse av «mer målrettet» velferd (i gamle dager ville Arbeiderpartiets politikere foraktfullt kalt dette «lua i handa-velferd») kom som et svar på en utfordring fra programlederen om hvorfor ikke Arbeiderpartiet har prioritert å øke barnetrygden. Men det mangler jo ikke på muligheter for å svare på en måte som gir logisk sammenheng for Arbeiderpartiet, historisk sett.

Jacobsen kunne sagt: «Barnetrygden ble økt i flere runder av forrige regjering, det fortjener de ros for, nå prioriterer vi andre viktige reformer».

Eller han kunne sagt: «Vi har det strammeste statsbudsjettet på lang tid, og da har vi ikke funnet plass til å øke en velferdsordning som allerede har vært styrket de siste årene. Det betyr ikke at vi er mot».

Eller han kunne sagt: «Vi vil styrke andre universelle velferdsordninger som barnehage og SFO» – og latt det være med det.

At han i stedet gikk såpass ideologisk til verks og selv fokuserer slik på «målrettet» og «treffsikker», reiser spørsmålet: Er Arbeiderpartiets tilsynelatende ideologiske forvirring målrettet – altså avgrenset til barnetrygden – eller mer universell? At Hadia Tajik (Ap) nå tar til orde for å endre nettopp barnetrygden – ved å skattlegge den vil hun nettopp gjøre den mindre universell – tyder på det siste.

Spørsmålet er interessant fordi Jacobsens argumenter kan minne litt om daværende sosialminister Guri Ingebrigtsens (Ap) famøse utsagn under Stoltenberg I-regjeringen ved årtusenskiftet. Hun uttalte at «jeg er opptatt av at bestemor får de beste tjenestene. Ikke hvem som yter dem».

Sitatet er i ettertid ofte brukt et eksempel på den gang Ap glemte seg selv, og hørtes ut som et visst annet parti. Det gikk ikke så bra, den gangen.