Gå til sidens hovedinnhold

Man kan da ikke bare gå rundt i Sandvika å dele ut øl til fremmede

- Noe slikt bør du ikke finne på å gjøre. Det er helt på grensen av hva som er greit, sier kona. Jeg gjorde det likevel.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Før vi går i gang med denne historien, som min kone var meget skeptisk til, må jeg fortelle at jeg vokste opp i en småby på Nordmøre.

Jeg var 10-12 år gammel og en ivrig samler av tomflasker som jeg pantet. En viktig del av jakten på tomflasker besto i å sykle rundt og besøke alkisene som satt i parker, nede på kaia, under broer og på lignende steder.

Alkisene var uten unntak trivelige karer som kunne finne på å gi bort en tomflaske eller tre hvis jeg spurte pent. De drakk som regel langpils, og jeg ble ganske god til å anslå hvor lang tid det tok fra korken var spretta og til jeg kunne komme tilbake å hente tomgodset.

Les også: Det som dreper deg på 15 minutter

To av karene bodde i et skur som jeg tror de bygget selv av planker de fant i fjæra. De to hadde brunsvidde ansikter av lær med så mange streker og folder at det var plass til flere liv. De satt gjerne på en benk og lot tiden gå dit den skulle, som om de ikke hadde tenkt å henge med særlig lenge for å finne ut hvor hen det bar, men helst bare ville sitte der og leve i øyeblikket, rulle seg en røyk og fortelle de samme historiene om og om igjen.

Selv om denne oppveksten fant sted i en by hvor det stort sett regnet, kan jeg ikke huske at det var stort annet enn sol og fordragelighet i verden.

Etter at jeg flyttet fra Nordmøre, ble voksen og kom til å bo andre steder, har jeg sett at rus kommer i mange former. Jeg misunner ingen å havne på gata. Det må være et hardt liv. Nå har jeg i mange år bodd i Bærum og vet derfor hvor alkisene liker å sitte når sola begynner å varme og det blir lettere å være utendørs.

Klikk her om du ønsker å abonnere på Norsk debatt sitt nyhetsbrev

Nylig drev jeg og ryddet i kjelleren. Der oppdaget jeg en kasse juleøl som jeg har fått av en kompis for lenge siden. Problemet er at jeg ikke er nevneverdig glad i juleøl. Jeg syns at det smaker for søtt, og ofte er det for mye krydder i. Så denne kassen ble stående uåpnet. Og nå var flaskene gått ut på dato, men jeg syns at det var for galt å kaste ølet. Jeg sier derfor til kona at jeg kunne tenke meg å dra ned til Sandvika og gi kassen til de jeg vet sitter ved siden av motorveien og ikke tenker så mye på at jule-sesongen er over.

Her kan du lese flere petiter av Baard Fiksdal

Dette mener kona er en veldig dårlig idé. Hun mener at det er en merkelig ting å gjøre. Man kan da ikke bare gå rundt i Sandvika å dele ut øl til fremmede. Det har noe med moral å gjøre. Jeg argumenterer med at juleøl holder seg ganske godt, at det har vært lagret i en mørk og kald kjeller, og dersom de mot formodning ikke liker ølet så er det vel ikke verre enn at de bare kan la være å drikke det.

Jeg kjører jeg ned til Sandvika. Det er en fin og varm ettermiddag, nærmest sydenstemning, vil jeg si. Tusenvis av mennesker er ute på Kadettangen og bader. Ved motorveibrua sitter karene og har det fint. Det er god stemning på benken. Jeg kommer bærende med ølkassen min.

Her kan du lese flere innlegg fra Norsk debatt

En av karene ser opp, litt spørrende i blikket. Jeg forklarer at jeg har med noe juleøl som jeg ikke er noe særlig glad i, og lurer på om de vil overta kassen. Nå regner jeg med at det kommer noen kontrollspørsmål, og det gjør det.

Gubben spør om to ting:

Er ølet feilgjæra? (Jeg svarer at det tror jeg ikke at det er)

Hva heter du, kompis? (Jeg svarer Baard).

Etter det kommer det ikke flere spørsmål. Gubben er et stort smil. Han byr meg en knokehilsen, siden korona gjør at man ikke håndhilser for tiden. Mannen sier:

- Du er en kjernekar du.

- God sommer, sier jeg og vinker når jeg går.