De fleste av oss som er interessert i politikk og integreringsfeltet, har fått med seg at Hadia Tajik måtte trekke seg som arbeids- og inkluderingsminister på grunn av pendlerboligsaken. Men det er ikke derfor jeg har bestemt meg for å skrive denne kronikken.

Jeg har fulgt med fra sidelinjen på hva enkelte folkevalgte politikere med minoritetsbakgrunn skriver om hvem som burde ta over etter Tajik. Alle de navnene som nevnes, har én ting til felles. De har minoritetsbakgrunn.

Det kan se ut som om det er det viktigste kriteriet for noen politikere. At de også sikkert er dyktige politikere, kommer i annen rekke. Det viktigste er pigmentet i huden deres.

Jeg selv er født i Nord-Makedonia, men oppvokst i Norge. Under min oppvekst var det ingen kjente norsk-makedonske, eller norsk-balkanske profiler verken i idrett, politikk eller generelt i offentligheten. Tro det eller ei, så klarte jeg meg ganske bra, tør jeg å si.

Det var ikke det «savnet» som førte til at jeg har klart meg bra i det norske samfunnet. Det var faktisk selve strukturen i det norske samfunnet som ga meg muligheten, slik at jeg kunne ta denne plassen.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Strukturen i det norske samfunnet

Spørsmålet jeg stiller meg selv er hvordan en folkevalgt politiker i en alder av 33 år, har klart å komme seg på Stortinget? Det er jo et mysterium med den logikken som vises til, når man mener at det norske samfunnet er fullt av strukturell rasisme.

Hvilke strukturer er det man snakker om? Jeg jobber i et system som gjør alt det kan for å løfte fram barn, ungdom og unge voksne med minoritetsbakgrunn.

Det er faktisk, tro det eller ei, strukturen i det norske samfunnet som gjør det mulig. Dessverre er det slik at noen ganger er det faktisk innvandrernes egne kulturelle og religiøse bakgrunn som gjør det vanskelig for deres barn og unge voksne, som enten er født eller oppvokst i landet, å bli integrert i samfunnet.

Folkevalgte politikere med minoritetsbakgrunn vet utmerket godt at folk i Groruddalen ofte har dårligere utgangspunkt, og holdes nede av «strukturene» i eget miljø, foruten en del sosioøkonomiske faktorer.

Måten enkelte folkevalgte politikere med minoritetsbakgrunn snakker til ungdommer med minoritetsbakgrunn på, mener jeg er svært uheldig. Det å snakke ned det norske samfunnet ved å vise til såkalt strukturell rasisme, er noe man bør være svært forsiktig med.

Man både kan, og skal snakke om rasisme i Norge. Men man kan også snakke om hvor mye Norge har gjort på strukturelt nivå for å ta et oppgjør med sin egen fortid, både i forhold til fornorskningspolitikken som ble ført mot samene og romfolket, og også hvordan det norske samfunnet hver dag jobber standhaftig for å forebygge rasisme.

Hele det norske systemet jobber iherdig med å løfte alle de svake, slik at de skal lykkes. Jeg ser samtidig viktigheten av mangfold. Absolutt! Men jeg vil ha kompetente og flinke representanter med minoritetsbakgrunn.

Når man setter politikere på lista kun for å dra stemmer fra de ulike minoritetene, og for å få partiet til å se inkluderende ut, da mister man troverdigheten.

Les også: Fra politisk komet til floskelmaskin

Ingen ensartet gruppe

Mahmoud Farahmand, Høyre-politikeren som i fjor ble valgt inn på Stortinget, svarte veldig fint på et spørsmål han fikk av en journalist. Journalisten lurte på om han representerte alle med minoritetsbakgrunn fra Vestfold og Telemark.

Mahmoud Farahmand svarte at han representerte alle fra Vestfold og Telemark, og ikke bare de med minoritetsbakgrunn. Det er nettopp den type svar vi politikere med minoritetsbakgrunn bør gi når vi får den type ignorante spørsmål fra journalister som begrenser oss til en ensartet gruppe.

Les mer fra Norsk debatt her

Og er det ikke dette som er ekte likeverd? Altså at Mahmoud Fahramand, eller stortingspresidenten er en representant for det norske folk på lik linje med nordmenn med lange familieaner i Norge? Det faktum at vi har en rekke politikere i Norge med minoritetsbakgrunn, på tross av relativt kort tid med innvandring, viser at systemet fungerer.

Det mangler heller ikke forbilder, slik jeg ser det.