De norske håndballjentenes VM-suksess er vel fortjent og eksepsjonell. De klarte i løpet av én omgang, på 30 minutter, å ta igjen Frankrikes ledelse på seks mål, å slå franskmennene med syv mål. Altså scorte håndballjentene 13 mål mer enn Frankrike på de siste 30 minuttene.

Det er en bragd som krever både fysisk og psykisk utholdenhet (som få andre er i stand til å utvise.)

Det norske kvinnelandslagets seier har nok en gang medført debatt om hvorvidt vi har et landslag som representerer det etniske mangfoldet i Norge. Spørsmålet bør heller være om representasjon er viktigere enn kvalitet.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Klarte å lykkes - tross begrensninger

Det finnes en rekke internasjonale eksempler på at kvalitet holder, og at det stort sett handler om de sportslige leveransene og resultatene. Selvfølgelig vil laguttak handle om å bli sett av de riktige personene på riktig tidspunkt. Dersom man er god nok vil det uansett bli påtvingende for et landslag å gi de som til enhver tid er gode nok en reell mulighet. Jeg har fortsatt til gode å møte en trener som tenker at man heller vil tape en kamp enn å ta opp spillere som har feil hudfarge eller etnisitet.

De mest konkrete eksemplene finner vi i 1950-tallets USA. De første afroamerikanske spillerne i NBA kom på banen på 50-tallet. Noen av disse hadde opplevd de mest restriktive raseskillelovene i USAs historie. Mange klarte til tross for begrensningen å lykkes. I datidens USA handlet det om kvalitet, det samme gjelder for det norske landslaget i dag.

Les også: «Sporløst forsvunnet»: Nå søker hun asyl i Vesten

Hvorfor faller innvandrerjentene fra?

Dersom rasisme og diskriminering ikke er en troverdig forklaring forblir spørsmålet: Hvorfor faller innvandrerjentene fra?

Svaret er neppe enkelt, men det er mye som tilsier at det handler om kultur, religion og ikke minst interesse. Idrettsinteresse går ofte i arv. Jeg ser det på mine egne barn. På deres mors side er idrettsinteressen stor. Både mor, bestemor og oldemor spilte aktivt håndball, på ulike nivå.

Dette betyr at barna fra tidlig alder ble sosialisert inn i en aktivitet. Som mange andre foreldre som har vært aktiv i idrett, engasjerer foreldrene seg som trenere, lagledere eller ved å bidra med egentrening, tips og råd. De færreste førstegenerasjons-, eller for så vidt andregenerasjons innvandrerforeldre, har drevet med idrett aktivt på høyt nivå eller spilt håndball.

I min hjemby Porsgrunn ser jeg at at innvandrerforeldre i mindre grad er tilstede på treninger og kamper, enn foreldre som er etnisk norske.

Dette handler om flere forhold, og kultur spiller en viktig rolle.

Innvandrerforeldre vet, og forstår i mindre grad enn andre foreldre. viktigheten av deltagelse i barneidretten i Norge. Dette er ikke fordi de ikke ønsker å forstå, men de har ingen, eller få referanserammer. De har ikke den kulturelle bagasjen med seg for å forstå hvilke betydning våre yndlinger, håndballjentene, har for nasjonen. At småjentene med en annen etnisk bakgrunn spiller håndball sees ikke på som en mulighet til å bli en nasjonalhelt om de blir gode nok.

For hva er håndball? Håndball er ikke så viktig.

Her kan du lese flere kommentarer fra Mahmoud Farahmand

Vi må heller ikke glemme at innvandrere som har kort botid kanskje ikke har kapasitet til å følge opp barna på idrettsarenaen i samme grad som den norske A4-familien. For det krever faktisk både tid, og til en viss grad overskudd og interesse, og dette gjelder både gutter og jenter.

Et annet moment er at noen ønsker å forenkle problemet til kun å gjelde økonomi og prising av tilbudet. Det virker veldig underlig all den tid man ser fraværet av innvandrerjentene i de fleste andre idretter også. Men man ser ikke det samme med innvandrergutter.

Dersom pris er et tema så må det jo gjelde alle. Videre er en slik forklaring direkte fordummende.

Klubbene, kommunene og staten gir støtte til barn som kommer fra lavinntektsfamilier. Jeg har selv fått dekt idrettskontingenter og innkjøp av utstyr av kommunen i perioder vi ikke hadde råd til dette selv.

En siste observasjon som er viktig å ha med seg er situasjonen rundt kvinners idrettsdeltakelse i opphavslandene til norske innvandrere fra land utenfor EØS. De fleste innvandrere i Norge med landbakgrunn utenfor EØS kommer fra Pakistan, Iran, Irak, Syria, Tyrkia og Somalia. Ingen av disse landene er kjent for sine kvinnelige idrettsutøvere.

Under tvil kan man påstå at Iran har klart å oppnå noe. Selv om norske håndballeksperter liker å heie på de iranske jentene, er det de har klart å oppnå nokså begrenset.

«Er du god nok, er du gammel nok»

Vi kan selvfølgelig jobbe for å få flere innvandrerjenter med bakgrunn fra Asia og Afrika til å spille håndball, men dette skal ikke gjøres fordi vi mener at en eller annen form for pigmentmangfold på magisk vis gjør et landslag bedre. Vi kan jobbe for det fordi det å være norsk i dag ikke innebærer en spesifikk hudfarge.

Det er et ordtak som sier: «Er du god nok, er du gammel nok». Dette bør også gjelde her, er man god nok, spiller det ikke noe rolle hvilke farge man har.

Les mer fra Norsk debatt her

Faktum er at i denne tidsperioden av vår historie spiller det ikke jenter med innvandrerbakgrunn på det norske landslaget. Dette vil nok endre seg med tiden. Men det handler om interesse, kvalitet og motivasjon, over lengre tid.

Inntil dette skjer kan vi nyte at vi er en liten nasjon med et godt kvinnelandslag som leverer kvalitet og innsats.

Landslagsspillerne leverer godt fordi de er nøye selektert og opprettholder nødvendig kvalitet, uansett hvor de kommer fra.