Jeg må innrømme at saken om den nye rådgiveren til Støre har tatt litt tid å fordøye.

Det er jo noen ganger man tenker at noe er «utrolig», i rent bokstavelig forstand. Eller at når noe er «for galt til å være sant» – så er det kanskje det.

I saken om Støres nye kommunikasjonssjef har jeg derfor nølt med å gjøre meg opp en mening. Fordi jeg har tenkt at her må det ligge noe mer bak. Noe som ennå ikke er kommet fram.

Men nei.

Det ser ikke slik ut.

Saken er altså at statsminister Jonas Gahr Støre har hentet inn den tidligere TV 2-reporteren og rådgiveren Kristoffer Thoner som statssekretær med ansvar for kommunikasjon på Statsministerens kontor (SMK).

Eller spinndoktor, om du vil.

En mann som kommer direkte fra det amerikanske konsulentfirmaet McKinsey – et verdensomspennende selskap med hemmelige kundelister. (*Se merknad nederst)

Les også: Det er ingen orkester som spiller på dekk, bare lyden av Ap-velgere som forlater skipet

Avgjørelsen er så overraskende og oppsiktsvekkende at det er her tanken om mangelen på venner kommer inn.

Har Jonas Gahr Støre ingen gode politiske venner å snakke med?

Det går an å skjønne at han ikke kunne diskutere saken med de forrige kommunikasjonsrådgiverne sine, de som han tydeligvis ikke var fornøyd med og som var på vei ut.

Men rådførte han seg ikke med noen andre? Har han ingen venner i LO, som kunne sagt ham at nei, nei, nei – McKinsey er mest kjent som hodekuttere, et selskap som er forhatt blant fagbevegelser over hele verden.

Har han ikke oppegående nestledere eller tillitsfulle partivenner som kunne minnet ham om at så sent som i 2014 så fikk Erna Solberg (H) flengende, rettmessig kritikk da Sylvi Listhaug (Frp) kom rett fra First House – og til slutt ble tvunget til å oppgi sine hemmelige kundelister til departementsråden?

Eller at hans egen partifelle Martin Kolberg (Ap), Marit Arnstad og Per Olav Lundteigen (begge Sp) utformet et eget lovforslag mot å hente inn folk med hemmelige kundelister?

«Manglende åpenhet om tidligere oppdragsgivere samt politiske og næringsmessige interesser hos statsråder og statssekretærer kan, med rette eller ikke, så tvil om politikkens integritet. Bak forslaget ligger det også et ønske om å hindre en utvikling hvor politikken kommersialiseres», het det fra rødgrønn side den gangen.

Men altså ikke nå.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Hvordan kan slikt skje? Her er minst to muligheter:

• Enten har Støre ikke lyttet til innvendingene som MÅ ha kommet, dersom han luftet ideen.
• Eller så har han rett og slett ikke tenkt seg om, og tatt avgjørelsen alene uten å snakke med noen.

Han kan ha husket den tidligere TV 2-reporteren Thoner som en flink medarbeider sist han så vidt var innom partiet, og glemt at han i mellomtida hadde vært i McKinsey med sine hemmelige lister.

Og så har han ringt og spurt om Thoner kunne tenke seg jobben. Uten nærmere drodling i en engere, fortrolig krets, som mange andre politikere har.

Jeg tror dessverre at statsministerposten i Støres regjering er en altfor ensom post.

Jeg skriver dessverre fordi Norge i disse ekstraordinære tider hadde trengt en sterk regjering og et sterkt sosialdemokrati.

Men slik er det ikke. I stedet er partiet et sørgelig skue, preget av intern krangel og svak ledelse. Da hjelper det lite at Jonas Gahr Støre har en del venner utenfor partiet, for eksempel i pressen.

Her har han til og med hemmelige beundrere, som ikke alltid utmerker seg med rettmessig, men konstruktiv kritikk - som kanskje kunne ha hjulpet på vei.

En av dem er politisk redaktør Kjetil B. Alstadheim i Aftenposten, som i en kommentar om framtidsutsiktene til et synkende Arbeiderparti i forrige uke klarte å ramse opp en rekke problemfaktorer for regjeringen, uten en eneste gang å peke på den hovedansvarlige selv.

En mer åpenlys beundrer er Hege Ulstein i Dagsavisen. Også hun har kommentert de nedslående målingene, og forklarer den bedrøvelige tilstanden på hjemmebane utelukkende med den fantastiske jobben Støre gjør i utlandet.

Hun har to særlig gode poenger:

Da Støre kom til Stortinget forrige torsdag for å diskutere det hjemlige statsbudsjettet i finansdebatten, kom han rett fra Gardermoen.

«Kvelden før hadde han først hatt et møte med Tysklands forbundskansler Olaf Scholtz under fire øyne for å diskutere den svært alvorlige situasjonen i Europa og Norges rolle i kampen mot den russiske energikrigen», skriver Ulstein.

Og da han tiltrådte i fjor høst, «var de tre første intervjuene han ga som rykende fersk statsminister til britiske Financial Times, franske le Monde og tyske Der Spiegel» opplyser Ulstein imponert.

Og misforstå meg ikke: Det kan selvfølgelig godt utlegges svært positivt at vi har en statsminister som gjør alt han kan for å lose Norge trygt gjennom urolig internasjonalt farvann. Det skriver jeg helt uten ironi.

Men det kan også tolkes negativt: At han ikke egentlig er interessert i «småtingene» som skjer her hjemme. Og at han lar Senterpartiet ha hjemme alene-fest og kjøre fram sine prestisjesaker – samtidig som hans eget partiapparat går opp i liminga.

Det kan til og med utlegges konspiratorisk, at Støre egentlig bare er ute etter internasjonale bein, slik som sine forgjengere Jens Stoltenberg og Gro Harlem Brundtland.

Jeg tror ikke et øyeblikk på sånne teorier.

Jeg tror Jonas Gahr Støre er en hederlig, hardt arbeidende mann som gjør sitt aller beste i jobben som statsminister. Jeg tror også at han hadde vært en uvurderlig ressurs for Norge som utenriksminister.

Men jeg tror ikke han er rett mann som regjeringssjef.

Det er utmerket at Jonas Gahr Støre med den største selvfølgelighet spiser middag med Tysklands forbundskansler Olaf Scholtz (visstnok både fisk og kjøtt, ifølge Ulstein).

Men en norsk statsminister må også ha gode venner i Norge. For ikke å snakke om gode rådgivere - uten bakgrunn fra McKinsey.

---

* Etter at denne kommentaren var publisert, meldte Dagbladet at McKinsey hadde opphevet taushetsplikten for Thoner. NTB korrigerte dette senere, og meldte at opphevelsen bare gjaldt Telenor. To kunder er fortsatt hemmelige.