Mens statlige milliarder velter inn over norske bønder, opplever vanlige folk at maten blir dyrere og dyrere.

En av årsakene er at målprisene ble økt med 1,5 milliarder kroner, og det er en økning av råvareprisene som regjeringen og bondeorganisasjonene er enige om å skyve over på forbrukerne.

En annen årsak er at rentene stiger og strømmen blir dyrere, slik at matbutikkene enten må øke sine priser, ta regningen selv eller gå konkurs.

Er det noen som er overrasket over at dyrere råvarer, høyere strømpriser og økte renter forplanter seg til dyrere ferdigvarer og etterhvert til dyrere mat i butikkene?

Landbruksoppgjøret er en komplisert affære der staten og bøndene blir enige om bøndenes inntektsutvikling. Partene forhandler om hvor mye staten skal betale i overføringer og hva bøndene kan ta ut gjennom økte priser (målpriser). Disse målprisene beskyttes ved tollmurer mot billigere mat fra utlandet.

Les mer om jordbruksoppgjøret: Avtale som styrer norsk matproduksjon

Når landbruksminister Sandra Borch blir enig med bøndene om å skru opp målprisene på mat, så blir de altså enige om å gjøre opp regningen ved å sende den videre til foredlingsindustrien som i neste omgang øker prisen til matvarekjedene, som - selvsagt - skrur opp prisene i butikkene.

Fra september i fjor til september i år har matvarer blitt 12,1 prosent dyrere i Norge, viser ferske tall fra Statistisk sentralbyrå.

Så hva gjør matministeren med prisøkningene?

Jo, hun klager på dagligvarehandelen: – Matregningen er nå veldig krevende for mange husholdninger. Vi opplever nå sterkere prisvekst på matvarer enn på flere tiår, og vi ser dessverre eksempler på prisøkninger som er vanskelig å forklare, sier hun til NTB.

– Jeg forventer at dagligvarekjedene viser ansvar og ikke øker prisene mer enn kostnadene tilsier, legger hun til.

Butikkene gjør jobben sin

Det er dessverre en rørende naiv holdning.

En ting er at Kiwi, Rema og de andre peker på dyrere råvarer som en begrunnelse, mens Bunnpris lover å sette ned prisene med 30 prosent hvis de får importere tollfritt fra utlandet.

Poenget er et helt annet, nemlig at jobben til alle butikker er å prise varene sine maksimalt i forhold til konkurransen i markedet.

Kiwi, Coop og Rema driver ikke veldedighet.

En statsråd som «forventer» at næringslivet vil prise varene sine lavere enn markedet aksepterer, lever i drømmeland.

Dersom Sandra Borch mener at norsk mat er for dyr i butikken, så må hun bidra til å øke konkurransen i markedet og det går gjennom hele kjeden fra produsentene, via foredlingsbedriftene og ut til forbrukerne gjennom matbutikkene.

Gjør Norge dyrere

Å «forvente» at dagligvarebutikkene setter ned prisene sine, er et uttrykk for politisk avmektighet og egner seg ikke til noe annet enn å få bort oppmerksomheten om det politiske ansvaret.

Det er nemlig også andre grunner til at matbutikkene skrur opp prisene, og det er deres egne kostnader - som finansiering (renter), skatter og avgifter, og strømregningen. Matvarekjedene har lave marginer og er sårbare. Det rammer særlig små lokalbutikker, og et raskt søk viser at mange Joker-butikker har gått overende de siste månedene - som Dalsbygda, Sandane, Fjaler, Gjøra, Torød, Langesund for bare å ta noen få.

En rekke lokalaviser har beskrevet butikkdøden, og intervjuene med innehaverne har gjerne to gjengangere som årsaker til konkursen: Dyrere strøm og økte rentekostnader, og dette er altså kostnader de ikke har klart å velte over til kundene, men har tatt på egen regning så langt det gikk.

Har butikkene skylden for inflasjonen?

Det er liten grunn til å tro at matvarebutikkene har fått bedre marginer det siste året, og det er brennsikkert at lønnsomheten synker enda mer når innstrammingene i privat kjøpekraft slår inn for alvor.

Ifølge økonomisk teori vil butikkprisene dannes av kundenes etterspørsel og kjøpekraft på den ene siden, og konkurransen mellom butikkene på den andre.

• Rentene stiger blant annet fordi offentlig sektor ikke strammer inn på egne utgifter. Det er et politisk ansvar.
• Skatter og avgifter har økt med utrolige 15 prosent fra september i fjor til september i år. Det er et politisk ansvar.
• Energivarer (strøm og drivstoff) har økt 30,8 prosent siste år, og mye av den profitten tilfaller stat og kommuner.

Landbruks- og matminister Sandra Borch har selvsagt ikke ansvaret for krigen i Ukraina eller sammenbrudd i internasjonale leveransekjeder og påfølgende prisøkninger for eksempel på kunstgjødsel. Hun har heller ikke ansvar for en internasjonal hyperinflasjon som sentralbankene forsøker å bekjempe med alle midler.

Jeg «forventer» ikke at regjeringen får ned rentene, kutter i skatter og avgifter eller får ned prisen på strøm og bensin.

Men jeg forventer heller ikke at en presset matvarebransje skal sette ned prisene til under markedspris for å være snille.

Det får være måte på naivitet.