Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Arne Treholt var en hardhaus. En hyggelig hardhaus. Nå er han død, fred over hans minne.
Les også: Arne Treholt er død: – Den mest dramatiske livsskjebnen i nyere norsk historie
På 1990-tallet jobbet jeg i TV 2, som programleder i programmene PS og M – Norges svar på BBCs «HardTalk». Her hadde jeg hatt statsledere som Mandela, Carter, Arafat og Rabin som gjester, pluss en hel rekke andre verdenskjendiser.
Flyttet til Moskva
Den spiondømte Arne Treholt var en av dem jeg ønsket å få i tale. Om hva han tenkte om spiontiltalen og fengselsoppholdet etterpå. Etter løslatelsen flyttet han til Moskva, hvor daværende journalist i Dagbladet, Anders Sæther, fikk kontakt med ham. Sæther byttet arbeidplass til TV 2, og sikret oss et intervju med Treholt.
Forutsetningen var at vi også skulle lage innslag om de vanskelige sosiale forholde i Russland på den tiden. Landet var preget av matmangel og stor sosial nød etter Sovjetunionens oppløsning i 1991.
Anders Magnus: Kjære Ap og Høyre, kan dere ikke bare innrømme at dere tok feil?
Sympati for russerne
Vi gjorde våre reportasjer og møtte deretter Treholt i byen Arkhangelsk ved Kvitsjøen. En by der Treholt ønsket å få i stand kontakt mellom russiske og skandinaviske forretningsfolk. Han hadde stor sympati for russere som plutselig hadde havnet i fattigdom og vanskelig livsvilkår. Nå ønsket han å gjøre en innsats for å få fart på økonomien i Russland og dermed bedre situasjonen for land og folk.
Anders Magnus
Anders Magnus har vært journalist i over 40 år, og har blant annet vært utenrikskorrespondent for NRK på tre kontinenter: Afrika, Asia og Amerika. Siste utstasjonering var Washington DC, hvor han dekket mesteparten av Donald Trumps regjeringstid - og starten på Jo Bidens.
Magnus har også vært journalist i Bergens Tidende og i TV2 - hvor han ledet programmene PS og M.
Legendarisk møte i badstuen
Møtet med Treholt i Arkhangelsk ble legendarisk. Teamet fra TV 2, med journalist Anders Sæther, fotograf Knut André Danielsen og meg selv ble invitert på russisk sauna. Her stilte Arne Treholt med tre joviale russere, som han med glimt i øyet kalte sine KGB-venner. Han hadde en slags humoristisk distanse til spionanklagene. Men de var med ham hele tiden, og han var sår over at så få trodde på at han ikke hadde spionert for Sovjetunionen.
Inne i badstuen ble vi først avkledd og så påkledd hvite håndklær rundt livet. Da begynte festen. Trinne russiske damer serverte vodka og øl. Først utenfor, deretter inne i badstuen.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Skåltaler og sang
Mellom oppholdene i det dampmettete badet sto et langbord til vår disposisjon i lokalet utenfor, fylt med alskens velsmakende russiske retter. Og selvsagt mer vodka og øl.
Her ble det holdt skåltaler på russisk og norsk, skålt igjen og igjen, og sunget sanger. Høydepunktet var da vi istemte Internasjonalen på norsk og russisk, samtidig. Det ble en sterk forbrødring mellom KGB-russerne og nordmennene.
Vi hadde avtalt at selve intervjuet med Treholt skulle gjøres i Moskva dagen etter. Derfor tenkte jeg det var lurt å gå hjem på hotellet etter sauna-festen. For å få seg litt søvn før flyturen tidlig neste morgen. Men Treholt ville ikke sove. Han skulle på nattklubb, og stilte på flyplassen trolig uten å ha lagt hodet på puten. Det så i alle fall slik ut.
Ville han innrømme spionasje?
Men etter en liten blund i flysetet var han like sprudlende og vennlig som ellers. Arne Treholt hadde en sosial kondis som overgikk de fleste. Da vi hadde rigget tv-lysene og stilt kameraet i posisjon på et rom i det digre Hotell Rossia var han igjen skjerpet og klar.
Så vidt jeg husker var dette det første skikkelige intervjuet Treholt ga etter at han flyttet til Moskva. Både jeg og sjefene hjemme var svært spente på om han ville innrømme at jo, han hadde spionert for Sovjet.
Les flere kommentarer av Anders Magnus her
«Gode kontakter – men ingen spion»
Men selv om han innrømmet at han hadde svært gode kontakter i den russiske etterretningstjenesten, og omtalte sin føringsoffiser Gennadij Titov som «min venn», så var han helt klar på at han ikke hadde spionert. Et standpunkt han for øvrig holdt fast ved til sin død.
Foran det store vinduet på hotellrommet kunne vi se kuplene fra Kreml utenfor. Men det var ikke eventuelle forbindelser dit Treholt ville snakke om. Han ønsket å få fram et budskap om at vi måtte bistå vanlige russere i den vanskelige situasjonen de hadde kommet i etter Sovjetunionens kollaps. Og at en av måtene å gjøre det på var handel mellom våre folk. Selv ønsket han å engasjere seg i slik forretningsvirksomhet, fortalte han.
Overbeviste han sin egen hjerne?
Selv har jeg aldri vært i tvil om at Arne Treholt var spion. Av den gode gamle sorten, som overleverte gradert informasjon og fikk penger tilbake. Men jeg lurer på om han selv klarte å overbevise hjernen sin om at nei, slik var det ikke. At det han egentlig hadde holdt på med var et hemmelig diplomati i forsøk på å bygge bro mellom Vesten og Sovjetunionen. En slags fredsaktivist på høyere nivå. Da var det jo bare rett og rimelig at han også fikk dekket noen utgifter for denne innsatsen.
Kunne blitt en framtredende politiker
Arne Treholt var sosialdemokrat. Opptatt av samfunnsbygging og vanlige folks vilkår – slik han var da vi intervjuet ham om blant annet situasjonen i Russland. Men han var også en svært sosial demokrat. Meget hyggelig og aktiv i relasjoner til andre mennesker. Hadde han valgt annerledes da russerne fristet ham inn i spiontilværelsen kunne han helt sikkert ha blitt en fremragende politiker i Norge.
Det var jo nettopp det Politiets Overvåkningstjeneste (POT) fryktet aller mest. At han skulle bli en framtredende politiker i Arbeiderpartiet. Kanskje statsminister. Og samtidig være en spion for Sovjetunionen. Heldigvis klarte de å avsløre ham før det skjedde.