Arbeidsminister Marte Mjøs Persen angrer på at hun sa nei til å stille i debatten om ny fattigdom, og skriver at «neste gang de ringer, stiller vi», sammen med Arbeiderpartiets sosialpolitiske talsperson Tuva Moflag.

Angeren er vel og bra, men for de som rammes av regjeringens innsparinger er nok mer penger mer velkomment.

Det sentrale spørsmålet er hvordan et land som får over 1.100 milliarder kroner i overskudd neste år likevel ikke har råd til et skikkelig økonomisk sikkerhetsnett for nyfattige som rammes av dyrere mat og strøm.

Svaret er verken manglende offentlige midler eller gryende formuesulikhet, selv om det er favorittbortforklaringene.

Det handler selvsagt om prioriteringer og offentlig sløsing, samt en ideologisk kamp for å bruke offentlige penger til å presse ut private tilbydere fra barnehager og offentlige omsorgstjenester.

På NRK Debatten fikk vi et innblikk i problemer staten ikke ønsker å bruke mer penger på.

Og da kan det være interessant å se bevilgninger som prioriteres foran disse behovene:

  • Oppsplitting av Viken, Vestfold Telemark og Ålesund kommune: Over 800 millioner kroner
  • Overpris på land og skog foran private norske kjøpere på Meraker: 2,6 milliarder kroner
  • Fortsette prosjektet om å bygge svært ulønnsomme Stad skipstunnel: 3,8 milliarder kroner
  • Flytting av rullebanen på flyplassen i Bodø under en kilometer: Minst fem milliarder kroner

Men også andre grupper kommer foran de fattige. Fagforeningsfradraget, som er en skreddersydd skattelette til Arbeiderpartiets fremste sponsor, LO, koster godt over en milliard kroner i året.

Og det er småtteri i forhold til årets landbruksoppgjør som treffer Senterpartiets støttespillere blant bøndene. Prislappen er rundt 11 milliarder kroner.

Pinlig at politikerne nektet å stille

Det er ingen naturlov som sier at offentlige velferdsytelser skal være så dårlige at folk som faller gjennom sikkerhetsnettet, skal være tvunget til å sulte og skru av strømmen for å spare penger.

For å finansiere og prioritere ytelser til slike grupper, er det nødvendig å drive offentlig sektor mer effektivt. Da må pengebruken flyttes fra symboltiltak og prestisjesaker, og over til denne gruppen.

Så lenge det er vi som velger politikerne, og ikke politikerne som velger folket, er det et minstekrav at man stiller til debatt for å forsvare prioriteringer. Så det er bra at Marte Mjøs Persen og Tuva Moflag i ettertid ser at det var dumt å holde seg hjemme.

Men det reelle problemet er ikke debatten, men realiteten som ligger bak. Hovedproblemet er at statsbudsjettet ikke tar høyde for en årlig prisstigning som akkurat nå er på 7,5 prosent. Den rammer alle, men hardest går det ut over dem som har dårlig økonomi og ikke kan velge bort gjeldsrenter, dyrere mat og en brutal strømregning (strømkrisen er langt fra over, prisene ser ut til å bli høye i vinter).

Sløseriprisen er aldri vanskelig å dele ut

Den forrige regjeringen innførte en «ostehøvelsparing» som besto av at alle offentlige virksomheter skulle spare 0,5 prosent i året, noe som med private øyne fremstår som en utrolig lite ambisiøs produktivitetsvekst. Den reformen skal nå fjernes. Bort skal også konkurranseutsetting av jernbane, noe som umiddelbart førte til billigere drift.

Les mer: Sløseriprisen

I Norge er forholdet mellom stat og private en politisk konfliktsak, men selv sterke tilhengere av stat og offentlig virksomhet må være for at fellesskapets penger brukes fornuftig og effektivt. Ikke bare øker det legitimiteten til staten, men det sikrer også at pengene kommer fram til dem som trenger det.

Derfor er sløseriprisen viktig for å holde politikere og byråkrater i ørene.

Løsningen er ikke en enda større offentlig sektor og et umettelig behov for nye skatte- og avgiftsøkninger, men politikere som evner å velge bort ting.