Gå til sidens hovedinnhold

Merkelappene som klistres på dem er i økende grad det nye maktspråket i Norge

Det skal ikke noen stor dose folkelig appell til for å bli stemplet som trumpist, populist, demagog eller det som verre er.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

(Nordnorsk debatt)

I norsk samfunnsdebatt har det gått inflasjon i anklager om demagogi og populisme. Sist ute er politisk redaktør Snorre Valen i Nidaros, etter at 123 norske kommuneleger protesterer mot at storting og regjering skal prioriteres i vaksinekøen, uten at det er kommet noe slikt råd fra Folkehelseinstituttet (FHI).

Valen skriver at legene representerer «godt destillert populisme», selv om legene rundt omkring i landet bare påpeker en åpenbar logisk brist: At stortingspolitikere, som snart har ferie, prioriteres foran «kritisk» personell som skal stå til tjeneste for fellesskapet hele sommeren; begrunnet med at politikerne i hovedstaden er å regne som kritiske – mens mange med tett pasientkontakt i de regionale helseforetakene fremdeles ikke er vaksinerte.

Og er det de ikke de samme politikerne som tidligere har gitt beskjed om at man ikke skal prioritere annet kritisk personell til vaksinering, slik som barnehageansatte og lærere?

Les også: De som hetser Lan Marie Berg oppnår nøyaktig det motsatte av hva de ønsker

Et annet eksempel er rådgiver John Arne Markussen i Geelmuyden Kiese (tidligere sjefredaktør i Dagbladet), som skriver om «Vedum-demagogien» og sammenligner Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum med «Trump-epoken» i USA. I realiteten er det lite med Senterpartiet som minner om Trump. Det er et moderat sentrumsparti, som har lang erfaring med å styre landet, og som støtter den enda mer moderate Jonas Gahr Støre (Ap) som statsminister.

Man kan likevel være uenig i både det Vedum og de norske kommunelegene målbærer, men merkelappene som klistres på dem er i økende grad det nye maktspråket i Norge.

Det bidrar til å tilsløre reelle og legitime interessemotsetninger, det skaper inntrykk av at det er de med makt som besitter nesten alle tilgjengelige fakta og det meste av saklighet. Mens det på den annen side ikke skal noen stor dose folkelig appell til for å bli stemplet som trumpist, populist, demagog eller det som verre er.

I en interessant samtale med Agendas leder Trygve Svensson, har professor Anders Johansen ved Universitetet i Bergen kloke synspunkter på dette. Johansen fikk i fjor Kritikerprisen for saksprosaboken «Komme til orde», om politisk kommunikasjon.

Johansen peker på at de som har et muntlig språk, de som snakker enkelt og med en viss følelseskraft, uten tvil løper en risiko i norsk samfunnsdebatt.

For her sitter beskyldninger om populisme og demagogi løst fra velkjente stemmer innen politikk, akademia og medier. Nesten alle med et snev av folkelig appell står i fare for å bli diskreditert, og satt i skammekroken for «dårlig debattklima».

Til grunn ligger en analyse som ser ut til å være ganske gjennomgående: Nemlig forestillingen om at de som snakker tydelig også er de som forfører noen umodne, uopplyste og godtroende masser. Og at disse – stort sett arbeidsfolk i bygd og by - ledes utenfor stupet av mennesker som har dårlige hensikter og egentlig bare er ute etter å utnytte dem.

Johansen peker på at dette kan være en farlig vei; i et historisk perspektiv har det faktisk vært en del av den gamle argumentasjonen mot demokratiet. Det er det verdt å reflektere over.

Også i dag, i forbindelse med korona-pandemien og håndteringen av den, for eksempel tiltak og vaksinering, ser vi hvordan beslutninger blir trukket ut av politikken, helst inn i et rom som ikke står ansvarlig overfor en kritisk offentlighet.

Å lage skremmebilder om populisme og demagogi skjer nå nesten på autopilot fra de etablerte meningsdannende elitene, eller de som mener seg berettiget til å styre premissene for ordskiftet. Det hele kan sees på som et forsøk på å monopolisere kunnskap, rasjonalitet og ikke minst makt. Og husk at den som bruker ordet «elite» i kombinasjon med tabu-ordet «Oslo», nesten uten unntak vil få hard medfart.

Les flere meninger fra Norsk debatt her

Anders Johansen peker på noe helt sentralt: Når Norge på sitt absolutt beste har innlemmet nye grupper i folkestyre og demokrati, har jo disse slått gjennom med agitasjon og språk som virker skremmende på elitene.

Men det har hatt en viktig funksjon. Det har vært en måte de utestengte har kunne trenge seg inn i offentligheten på. Der har de fått et ansvar for felles anliggender, slik har de har kunnet føle seg som del av den nasjonale enheten.

De som nå skriker høyest og mest foraktfullt opp om populisme og demagogi, oppnår det motsatte av det de sier de vil. De står selv i veien for å samle og forene.

Kommentarer til denne saken