Sjelden har et fotball-VM satt flere etiske spørsmål på dagsorden. Og sjelden har diskusjonene om idrettens ansvar vært mer opphetet og sprikende.

Nå puster vi kanskje lettet ut fordi både Qatar-VM og den vanskelige debatten er over.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Jeg tror den bare såvidt har begynt.

Det er ikke rart:

Den fire uker lange gjennomføringen av VM har ikke klart å skjule noen vesentlige fakta om ett av de mest kontroversielle idrettsarrangementer i moderne historie.

Fakta om et korrupt Fifa og et gjennomkorrupt regime. Fakta om slaveliknende arbeidsforhold og tusenvis av døde gjestearbeidere - antallet varierer etter hvem vi lytter til eller tror på. Og fakta om manglende retter for kvinner og homofile.

Les også: Perfekt for Qatar. Perfekt for Fifa

Både før og under VM har Nettavisen og flere andre norske medier publisert en rekke kritiske artikler og kommentarer om disse forholdene. Blant annet har spørsmålet om boikott av VM fått mye oppmerksomhet.

Men vi har også brakt motstemmer. Blant annet har Anders Magnus påpekt at Kina - som arrangerte vinter-OL i februar - er minst like ille som Qatar, og dessuten en av Norges store handelspartnere.

Anders Magnus: Er det verre å se på fotball-VM i Qatar enn vinter-OL i Beijing?

Andre mente at det lille, arabiske landet fikk gjennomgå i overkant mye - og at noe av kritikken kanskje ble forsterket på grunn av fordommer og antipatier mot arabere.

Odd Harald Hauge introduserte begrepet «sportsrasisme», og brukte som eksempel en ikke navngitt medarbeider i et større norsk mediehus som brukte begrepet «ufyselige folk i laken» i en sportskommentar som senere ble fjernet fra mediehusets nettsted.

Å kalle folk for sportsrasister var selvsagt en provokasjon. Og for å sitere tidligere statsminister Erna Solberg:

Jeg ville ikke brukt akkurat de ordene.

Men bakenfor provokasjonen hadde Hauge et poeng:

Kritikken mot Qatar kunne noen ganger tippe over. Og bildet var slett ikke entydig. I et intervju med Morgenbladet mente for eksempel ILO, FNs internasjonale arbeidsorganisasjon, at Qatar hadde gjort store fremskritt, at migrantarbeiderne hadde det bedre enn noen gang - nettopp på grunn av engasjementet rundt fotball-VM.

Les også: VM i Qatar: Hva gir oss retten til å leke moralpoliti?

Men slikt var det ikke klima for å påpeke midt under VM. Særlig påstanden om at også noen av de gode og velmenende kunne være preget av fordommer og antipatier, eller rasisme om du vil, førte til at alle hoppet rett i skyttergravene.

Nå håper jeg at folk kan komme opp derfra igjen.

For det er nå vi kanskje kan ta fatt på den viktige diskusjonen om hva i all verden vi skal gjøre.

For dette er ikke siste gang et fotball-VM går til et korrupt regime. Kanskje vil det skje allerede i 2030. VM-vinner Lionel Messi mottar allerede over 200 millioner kroner i året som «turistambassadør» for Saudi-Arabia, regimet som drepte og parterte journalisten Jamal Khashoggi, og som mer enn gjerne vil sportsvaske seg i et fotball-VM.

Hva skal vi gjøre med det?

Jeg vet ikke svaret, fordi vi står overfor spørsmål som er langt mer komplisert enn vi i første omgang klarer å overskue. Jeg har stor forståelse for forfatter Anne Holt, som på en Facebook-tråd søndag kveld skriver:

«Og der var VM over. Et mesterskap bygget på grov korrupsjon og groteske overgrep, med så mange lik under gressmattene at det er meg ubegripelig at noen har kunnet glede seg i det hele tatt. Har selv ikke sett et sekund.»

Men samtidig vil vi da snart få problemer med å se på noe som helst.

Globaliseringen medfører nemlig også den «ulempen» at kritikkverdige forhold i regimer vi ikke liker å sammenlikne oss med er blitt langt mer gjennomsiktige. Vi har langt mer detaljert informasjon i dag om hva som egentlig foregår i en verden bortenfor våre vestlige demokratier. Vi kan ikke lenger late som om vi ikke vet.

Her kan du lese flere kommentarer fra Erik Stephansen

Men det er heller ikke sikkert at det er riktig strategi å sette oss på vår høye, hvite hest når resten av verden jubler over at Marokko som første afrikanske land nådde helt til en semifinale. Hva om et større idrettsmesterskap skulle arrangeres der, hos en brutal okkupasjonsmakt som er ansvarlig for mishandling og drap på tusenvis av mennesker i Vest-Sahara? Skulle vi boikotte Marokko også?

Og hva skal Fotballforbundet gjøre med «blodpengene» fra Fifa?

Fotball-VM i Qatar har gått med svære overskudd, og selv om ikke alle pengene direkte kan spores tilbake til Qatar, vil flere titalls millioner kroner etter hvert finne veien til Norge og norsk fotball.

Er vi villige til å si nei takk til disse pengene? Eller kanskje bør vi ta mot og sende deler av dem videre til familiene til migrantarbeidere fra India, Bangladesh, Filippinene eller Nepal som har omkommet eller blitt alvorlig kvestet som følge av fotballfesten?

Jeg var blant de mange nordmenn som var stolt over den norske fotballpresidenten Lise Klaveness som talte Fifa-toppene midt i mot på fotballkongressen i april.

Nå håper og tror jeg at Norges Fotballforbund tar spørsmålene videre, kanskje i et debattklima med litt lavere skuldre nå som VM er over.

Poenget er at etikk noen koster - kanskje mer enn en t-skjorte med slagord eller et kapteins-armbånd som likevel ble fjernet ved første trussel om gult kort.

Les også: På ett område bløffer Norge mer enn FIFA og Qatar til sammen

Vi skal heller ikke se bort fra at den internasjonale fagorganisasjonen har et poeng når den hevder at Qatar har gjort store fremskritt, nettopp på grunn av den internasjonale kontakten siden landet ble tildelt VM for åtte år siden. Det er omtrent det samme som diplomater har sagt til alle tider: At kontakt er bedre enn ikke kontakt.

Mitt poeng er at i dette spørsmålet er det ikke åpenbart hva som er rett og galt. Det er heller ikke åpenbart hva som er rett strategi, selv om vi skulle bli enige om hva som er målet.

Nettopp derfor kan vi nå kanskje puste med magen og lytte til hverandre med respekt, inntil neste gang en Lionel Messi skal hylles eller hates.