Gå til sidens hovedinnhold

Millionlønninger i det offentlige kan ikke være «NAV» for avgåtte politikere

Arbeiderpartiets stortingspresident Masud Gharahkani får over 1,7 millioner kroner i årslønn. Det er ekstremt høyt i forhold til arbeidsmengden, og det kan ikke være samfunnets jobb å gi eks-politikere millionlønn i det offentlige.

Nett på sak Dette er kommentarer skrevet av Nettavisens sjefredaktør.

De aller fleste politikerne på Stortinget går kraftig opp i lønn - eller mer korrekt, godtgjørelse - når de blir representanter i nasjonalforsamlingen. En gjennomgåelse av utdannelse og yrkesbakgrunn dokumenterer at det normale er at få av dem ville fått en normal jobb med 987.997 kroner i årslønn basert på erfaring og meritter.

Under pandemien har Stortinget hatt skamvett til å fryse sin egen lønn, og den nyvalgte stortingspresidenten ønsker å fryse lønnen i enda ett år.

Les mer: Stortingspolitikere vurdere lønnsfrys for seg selv

- Vi foretar nå en opprydning for å gjenvinne tilliten til Stortinget. Det vil derfor etter Aps syn være umusikalsk å bevilge oss den lønnsveksten som ble foreslått, sier Gharahkani til NTB.

Etter en høst med avsløringer av juks med etterlønn, diett, reiseregninger og pendlerboliger, er den allmenne tilliten til Stortinget svekket. Dette irriterer kraftig det flertallet av representanter som opptrer ryddig, og jeg har snakket med flere representanter som synes at stortingspresident Masud Gharahhkani selv ikke bare er umusikalsk, men spiller ørlite falskt, når han selv sitter med godt over 1,7 millioner kroner i godtgjørelse for det mange ser på som en posisjon som gallionsfigur.

- Det er ingen som har lyst til å fronte et slikt synspunkt, for da blir du tatt, sier en representant under hånden til meg.

Riktig eller ikke - det er på høy tid at Stortinget rydder opp, og det er på sin plass at Stortinget utsetter den foreslått lønnsveksten på 50.000 kroner til etter at pandemien har lagt seg, og Norge åpner opp igjen. En lønnsvekst til 1.032.838 kroner nå, vil utløse forbannelse blant hundretusener av norske strømkunder og bidra til ytterligere politikerforrakt i en tid hvor vi trenger handlekraft og styring.

Men en side som sjelden diskuteres, er politikernes hang til å dele ut millionstillinger i det offentlige til hverandre. Bit for bit har tidligere embedsstillinger som statsforvalter blitt en gulrot for avgåtte politikere, og stanset en karrierevei for dyktige folk internt i etaten.

Noen er opptatt av at det må være mulig for politikere å få en jobb etterpå, men det er å snu saken helt på hodet. Selvsagt er mange år på Stortinget med på å realkompetanse som kan erstatte formell utdannelse og yrkeserfaring, men det er ingen allmenn snarvei til kompetanse som leder med personalansvar. Testen er ofte om det private næringslivet etterspør kompetansen. Dessverre ser vi ofte at det ikke er gjort i en håndvending å skaffe seg en privat millionlønn, og slik bør det heller ikke være.

Vanlige folk tjener pluss/minus 600.000 i året, og det er ingen ulykke om man stiger ned fra den politiske virkeligheten og ut i virkeligheten blant folk flest etter et fullført tillitsverv.

Millionlønninger i det offentlige kan ikke være «NAV» for avgåtte politikere!

Selvsagt kan det heller ikke være en ulempe eller et yrkesforbud i å ha vært politisk tillitsvalgt. Når tidligere KrF-leder Knut Arild Hareide blir sjøfartsdirektør, så kan han slå i bordet med siviløkonomiutdannelse, mangeårig erfaring fra næringslivet, mange år på Stortinget og flere statsråd-stillinger. Det er vanskelig å hevde at han ikke er kvalifisert.

På samme måte kan ingen hevde at Jens Stoltenberg ikke er kvalifisert til å være sjef i Norges Bank. Han har både utdannelse og realkompetanse fra sin politiske karriere. Men det betyr ikke at han bør gå foran den faglig sterkere Ida Wolden Bache, og her kommer diskusjon om kameraderi og personlige bindinger inn.

Det er altså store variasjoner mellom representantenes kompetanse. De har den politiske erfaringen felles, men det er store forskjeller i utdannelse og yrkeserfaring. Og ingen fortjener å gå inn i en offentlig lederjobb de ikke er best kvalifisert for, bare fordi de har vært politisk tillitsvalgt.

Et lite moment til slutt: Politiske utnevnelser ødelegger det prinsipielle og viktige skillet mellom politikere og den nøytrale administrasjonen. Det blir ekstra ille når både offentlige virksomheter og private bedrifter og organisasjoner ansetter politikere som påvirkere - altså i praksis en karriere der man bruker politisk erfaring til interessekamp på tvers av det folkevalgte demokratiet.