Gå til sidens hovedinnhold

Min «long covid»-historie

14. juni 2021 fikk jeg koronaviruset i bursdagsgave. Den britiske varianten. 

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

I forbindelse med økt smitte, nye smitterekorder og det at stadig flere unge pådrar seg smitte, tenkte jeg å dele min historie.

14. juni 2021 fikk jeg koronaviruset i bursdagsgave. Den britiske varianten.

Den nye frisbeegolfbanen på Skjetten var akkurat klargjort, og jeg hadde planer om å prøve den ut sammen med min bedre halvdel, da melding om positiv test tikket inn. Vi hadde testet oss begge to - bare for å være på den sikre siden - slik vi hadde gjort flere ganger gjennom det siste året.

Frisbeegolf måtte skrinlegges, og rett i isolasjon i ti dager. Det går fort, tenkte jeg. De aller fleste blir jo raskt friske, så vi er nok begge to raskt tilbake på jobb.

Når var jeg innom butikken?

I løpet av få timer fikk jeg skyhøy feber og smerter i hele kroppen. Samtidig skulle vi prøve å få notert ned nærkontaktene vi hadde vært sammen med de siste dagene.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Var det søndag jeg møtte broren min og familien hans? Jeg tok jo et glass vin med bestevenninnen min på fredag? Når var jeg innom butikken? Tankene for gjennom hodet mitt. Dette måtte jo være klart til smittesporing slo på tråden.

Hvor vi hadde blitt smittet var umulig å finne ut, og i løpet av de neste dagene var nesten hele familien smittet.

Vi hadde et relativt normalt sykdomsforløp videre. Etter ti dager var samboeren min helt frisk og tilbake på jobb. Hos meg ville imidlertid ikke feberen slippe taket.

Når jeg skriver dette er datoen 8. september. Det har gått 86 dager. 2064 timer. 123 840 minutter.

Frisk. På papiret

Jeg er helt ute av stand til å leve et normalt liv på grunn av ettervirkninger. Leger har tatt blodprøver i hopetall, og nye covidtester er tatt for å utelukke fortsatt smitte. Jeg sjekkes for andre mulige sykdommer og følges opp med hyppige legetimer. Resultatene er helt fine og tilsynelatende er jeg helt frisk.

På papiret.

Men jeg er ikke frisk.

Les også: Høyresiden mobber syke og uføre

Det kan gå to døgn uten at jeg klarer å lukke øynene, og kroppen klarer ikke sove. Jeg kan ikke gå mer enn noen få meter uten å få økt puls. Hvis jeg skal gå opp trappen til andre etasje må jeg sette meg ned når jeg har kommet halvveis. For å ikke snakke om å ta ut av oppvaskmaskinen eller å gå ut med søppelet. Da ligger jeg rett ut med høy puls.

Jeg takker for at jeg har en forståelsesfull mann og flinke ungdommer hjemme.

Feber har jeg hatt konstant siden dag én. Ikke høy feber, men alltid 37,7 til 38,8. Det er nok til å få meg som voksen til å føle meg slått ut.

Jeg sliter med å huske ting jeg har sagt og gjort. Det er vanskelig å finne de rette ordene for å sette sammen setningene jeg ønsker å formidle. Konsentrasjonen har sviktet fullstendig.

I tillegg til dette har jeg konstant hoste, og føler doble hjerteslag når jeg anstrenger meg litt. Hodepinen får bare styre på, så lenge den ikke blir for ille. Paracet tas kun når det blir uutholdelig.

Jeg mister store mengder hår, og gråten sitter løst når jeg drar mengder av hår av børsten hver gang jeg har vært i dusjen. Hvis jeg orker.

Hva slags liv er dette?

For jeg gråter av stort sett alt. Følelsene er utenpå huden og er umulig å kontrollere. Jeg er glad jeg ikke har «Tore på sporet» som favorittprogram.

Jeg har alltid vært aktiv og tøff. Jeg har trent fotballjenter, har eget firma og jobb. Vi reiste på turer og hadde stadig venner og familie på middagsbesøk. Jeg var aldri den som lot meg rive med rent følelsesmessig, og hadde alltid klare og konkrete planer.

Les også: Våre politikere er dypt feige når de ikke snakker om korona under valgkampen

Frisbeegolf er blitt noe jeg har begynt å brenne for, og jeg prøver meg innimellom. Jeg føler at det er som balsam for sjelen. Det å gå nede på banen og møte hyggelige mennesker. Samtidig er det fantastisk å være omringet av fin natur og deilig ro. Men jeg må passe på å gå veldig sakte, da anstrengelser kan gi permanente skader på hjerte og lunger.

Hva slags liv er dette? Er det sånn jeg skal ha det fremover? For alltid?

De hvite teltene ved Skedsmohallen

Jeg har ikke blitt så syk at jeg har blitt lagt inn, eller vært en belastning for helsevesenet.

Jeg har fått diagnosen «long covid».

Jeg er voksen, men føler meg helt ubrukelig.

Jeg tenker på alle de unge som blir smittet på skoler, i barnehager og på idrettsbanen. Vi vet ingenting om langtidsvirkninger hos barn og ungdom. Det ligger vel i ordet «langtidsvirkninger». Det tar lang tid før man vet noe om hvordan hverdagen blir videre for alle som har vært smittet. Er den raske gjenåpningen av samfunnet, og hvordan man har tillatt å la viruset få overtak på denne måten, egentlig riktig?

Hva føler barn og ungdom om en hverdag med usikkerhet og hyppig testing på skolen? Hvor nøye er elevene selv med av bruk av hurtigtester, og kan vi stole på resultatet?

Skal barn og ungdom slite med ettervirkninger og føle seg ubrukelige?

Hva tenker foreldre om at det vurderes testing i barnehager? Et sted hvor de små skal føle seg trygge?

Les også: Målet må være å hjelpe flest mulig, ikke drive symbolpolitikk

Jeg kjenner en liten gutt på ett og et halvt år som gråter når de kjører forbi de hvite teltene ved Skedsmohallen etter å ha blitt testet der. Gutten er livredd for at han skal inn igjen. Skal virkelig barnehageansatte, barnas trygghetspersoner, være de som tester barna i barnehagen?

86 dager kan fort bli til 100

Jeg gråter når jeg hører om folk som fnyser av viruset, og tror dette er tull og tøys eller konspirasjonsteori. Jeg gråter når jeg hører at folk er skeptiske til vaksinen. Jeg gråter når jeg hører om den økte smittesituasjonen. Jeg gråter når jeg skriver dette.

Jeg unner ingen å gå igjennom det jeg har gjort i denne tiden de siste 86 dagene. Jeg er livredd for varigheten av ettervirkningene hos meg selv, mine barn og alle andre som har blitt smittet. Jeg blir livredd av å ikke vite.

Les mer fra Norsk debatt

Det er grønt nivå i skoler og barnehager, og ansvaret er skjøvet over på de forskjellige kommunene. Det gjør at det for meg ser ut som at smitten blant barn og unge tas for lett på. Nettopp fordi de mest sannsynlig ikke blir livstruende syke og må oppta en plass på sykehus.

Hva om det er slik at ettervirkninger vil henge igjen i flere år og at vi dermed ender opp med en generasjon av uføre grunnet langtidsvirkninger etter Covid19?

86 dager kan fort bli til 100, 100 dager kan bli til år. Jeg spør igjen om dette er forsvarlig.

Kommentarer til denne saken