Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
(Trønderdebatt): Etter min kommentar for noen dager tilbake om Kjell Inge Røkkes flytting til Sveits (og Torstein Tvenges uttalelser om hvor forferdelig det var å bo i Norge), fikk jeg viktig tilbakemelding fra en leser, som mente jeg var surmaget og tverr der jeg ellers er analytisk.
Slikt må en jo ta til seg. For det stemmer jo: Jeg var litt sur. Innimellom er jeg det, men som min gammeltante en gang sa til meg: «En blir jo aldri glad av å være sur». Derfor skal jeg forsøke å bøte på surheten med å forsøke en mer analytisk, men like fullt meningsladet analyse av problemene med den store, evigvarende debatten om formuesskatt.
Så jeg skal begynne i en annen ende, med et spørsmål: Hva bruker du penger på? Dersom du har en gjennomsnittlig økonomi, eller mindre, er sjansen rimelig stor for at du blant annet svarer mat, forbruksvarer, klær, tjenester. Kanskje har du rom for litt oppussing? Eller kanskje plena utenfor rekkehuset trenger ny drenering. Poenget er: De aller fleste i Norge bruker de fleste pengene de tjener (og har du god råd sparer du kanskje litt).
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
En gjenganger i debatten om formuesskatt er følgende problemstilling: For å betale skatten må enkelte eiere ta utbytte fra bedriften(e) de eier. Dette er penger som ellers ville blitt igjen i bedriften, og kunne vært investert i nye arbeidsplasser og ny produksjon.
Og saklig sett stemmer jo det. I alle fall i de tilfellene der eiere faktisk må tappe bedriften for å få råd til å betale formuesskatt. Riktignok er det ikke så mye som tyder på at dette er et omfattende, generelt problem: I 2013 meldte 2 700 av 190 000 eiere at de måtte tappe bedriften (utover overskudd) for å kunne betale formuesskatten. En studie fra Frischsenteret fra 2020 gir det samme bildet. At eiere må tømme bedriften for penger for å betale formuesskatten er ifølge tallene ikke akkurat hovedregelen blant norske eiere.
Men la oss likevel forholde oss til den lille andelen bedrifter dette uansett gjelder, og legge polemikken til side. Det å måtte ta penger fra noe «nyttig» (egne investeringer som skaper økonomisk aktivitet og arbeidsplasser) for å gi til noe «unyttig» (offentlig sektor) er jo i utgangspunktet et mildt sagt politisk farget premiss. Men jeg er jo selv politisk farget, jeg har bare godt av å følge dette premisset litt, for øvelsens skyld.
Men da blir jo spørsmålet som melder seg: Ja, og så? Er ikke all skatt slik? For dette har oppriktig undret meg i lang tid. Hvorfor tar vi det for gitt at det er et større problem når kapitalen må sette av penger til skatt, enn når alle andre må det?
En kunne jo fremført akkurat det samme resonnementet om din egen inntektsskatt ( «jeg må ta penger rett ut av det lokale næringslivet jeg kjøper varer og tjenester av, og heller bruke på skatt. Det koster arbeidsplasser og investeringer i bedriftene!») som alltid brukes om formuesskatt.
Så kan en kanskje innvende at kapitalen investerer smart (i produksjonsmidler og ting som skaper langsiktig verdi) mens vi, til sammenligning, forbruker dumt. Dette kan sikkert økonomene si noe om. Uansett blir jeg sittende og undre.
Les også: Moralsk gauling fra venstresiden over utflyttede milliardærer
Saken er jo at formuesskatten nesten helt sikkert – dersom en ønsker det – kan erstattes av en annen form for skatt på kapital. Fraværet av en gjennomarbeidet, troverdig, alternativ løsning er det som ødelegger debatten om formuesskatt. Ikke manglende forståelse for næringslivet, eller «moralisme». Dersom formuesskatten er så ødeleggende som enkelte sier, er det rart at det ikke jobbes mer med løsningene. Veldig rart, er det faktisk. For dersom Høyre og Frp hadde kommet opp med en krone-for-krone-løsning som erstatter formuesskatten og sikrer at også de rikeste betaler skatt, ville jo faktisk Ap, Sp, SV og Rødt mistet sitt viktigste argument.
Det stemmer at formuesskatten er «særnorsk». Men den er jo ikke mer «særnorsk» enn de ekstremt rause hjelpepakkene norsk kapital mottar hver gang risikoen i næringslivet fører til tap: Finanskrisen, oljeprisfallet, korona og strømpriser. Ei heller er formuesskatten mer «særnorsk» enn utdannings- og kompetansenivået, bosettingspolitikken, og velferdsordningene som gir et av verdens beste arbeidsliv å hente arbeidskraft fra. Gjort mulig av skatt.
Poenget jeg vil fram til er at all skattlegging av kapital kan møtes med de innvendingene som i dag brukes mot formuesskatten (pengene kunne gått til investeringer). Men vi har en debatt der de fleste later som om dette ikke handler om hvorvidt kapital skal skattlegges overhodet. Det som fremstilles som tekniske argumenter mot formuesskatten, er vel så mye prinsipielle, og bygger på en antakelse om at akkurat pengene som drives inn fra kapitalen, ville blitt brukt smartere og bedre enn alle andre penger.
Det er det helt fair å mene, men da må en si det rett ut. Jeg tror høyresiden ville hatt langt bedre kort på hånden om de faktisk presenterte ferdige alternativer til en skatt de selv fremholder som svært ødeleggende.
Det ville også ha den heldige bieffekt for høyresiden at det faktisk er partiene og aktørene selv som avgjør når og hvordan debatten føres – og ikke milliardærer som sutrer i nasjonale medier på et så upassende vis at selv ellers blide trøndere blir surmaga på kommentarplass.