Den siktede er mistenkt i den ene saken, samtidig som han er siktet i den andre. Forvirret? I så fall er det forståelig.

Det er mange «myter» og misforståelser rundt begrepene mistenkt og siktet, og nyansene er mange.

Om man er mistenkt eller siktet i en sak kan si noe om bevisenes styrke, men ikke alltid. Man kan ha svært sterke bevis uten å bli siktet, og man kan bli siktet uten at bevisene er overbevisende. Det er derfor ofte lite nyttig å bruke disse begrepene når man skal vurdere om politiet har en god sak eller ikke.

Som alltid i straffesaker er det summen av bevisene som er avgjørende. «Titlene» kan ikke alene brukes som vurderingsgrunnlag for om politiet er på rett spor eller ikke.

Les også: Harald Dale reagerte på nyheten om pågripelsen: - Det var som et sjokk, jeg fikk frysninger

Tilgang til verktøykassen

Begrepene mistenkt og siktet, er juridiske begreper og brukes av politi og påtalemyndighet for å oppnå, eller få tilgang til straffeprosessuelle virkemidler for å bringe etterforskningen videre. I politiet snakker man ofte om å få tilgang til verktøykassen.

Denne verktøykassen kan bestå av mulighet til å innhente foto, fingeravtrykk og DNA, avhøre, pågripe, ransake, beslaglegge, telefonavlytte, romavlytte, fengsle også videre.

De to begrepene gir også ulike rettigheter til den som faktisk er mistenkt eller siktet.

Det er altså mulig å oppklare en sak uten at noen har vært siktet i saken. Man kan dessuten sikte noen uten at vedkommende er i nærheten av å være skyldig. Alt avhenger av hvilke verktøy politiet har behov for, for å komme seg videre i arbeide med å oppklare saken.

Dersom man er mistenkt

Straffeprosessloven har ingen regler for når noen blir mistenkt i en sak. Utgangspunktet er at man skal anses som mistenkt når politiet har en konkret mistanke mot noen, og har innrettet etterforskningen mot denne. Den mistenkte får stilling som siktet når enten påtalemyndigheten har erklært han for siktet, eller når forfølgningen mot han er innledet ved retten, eller det er besluttet eller foretatt visse såkalte rettergangsskritt. En siktelse kommer derfor ofte «automatisk» når politiet bruker ulike etterforskningsverktøy fra verktøykassen.

Som oftest gjelder dette ransaking, beslag, pågripelse og fengsling, men også ved behov for telefon- og romavlytting. Dersom politiet må til retten for å få åpnet verktøykassen er det et krav om skjellig grunn til mistanke, hvilket innebærer et krav om mer enn 50 prosent sannsynlighet for at den mistenkte er skyldig. Det samme gjelder når politiet selv har hjemmel til å iverksette enkelte tvangsmidler. Også som mistenkt må du finne deg i visse begrensede «tvangsmidler». Politiet kan foreksempel innhente foto og fingeravtrykk av den mistenkte.

Den mistenkte har imidlertid rett til innsyn i mistankegrunnlaget mot seg, og kan gå til domstolen for å få avkreftet mistanken. Sakens alvorlighet avgjør også om du kan ha krav på en forsvarer betalt av det offentlige.

Det ligger i dette at det skal lite til for å få status som mistenkt. Det er ofte en hårfin linje mellom å være et vitne i en sak og det å bli oppfattet som mistenkt. Mistanken må være konkret. Hvis du observerer en brann, er du et vitne. Men hvis du står med en flaske tennvæske i hånden blir du mistenkt. Hvis politiet med bakgrunn i disse opplysningen vil ransake deg med tanke på å finne fysikker, så blir du automatisk siktet. Som siktet har politiet tilgang til langt større virkemidler i etterforskningen og den siktede har langt flere rettigheter.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Kunnskapen bak begrepene kan hjelpe den enkelte, og deres nærmeste

Politiet ble fra faglig hold, herunder fra siktedes forsvarer og Advokatforeningen kritisert for å gå ut med at den siktede i Birgitte-saken også var mistenkt i Tina-saken.

Kritikken er forståelig, med bakgrunn i at begrepet mistenkt alene sier svært lite om bevissituasjonen i den konkrete saken. Mistanken kan være svak, helt ned mot teoretisk, eller den kan være sterk. Hadde den vært sterk hadde nok politiet hatt en plikt til å erklære den mistenkte for siktet. Da hadde man i det minste fått vite at mistanken var kvalifisert.

Når det gjelder Birgitte-saken vet vi litt mer ut ifra politiets egne uttalelser. Her vet vi at våde politi- og domstol mener at det er mer sannsynlig at den siktede er gjerningsmannen enn at han ikke er det. Men også her gir ikke statusen som siktet alene noen sikkerhet om at rett gjerningmann er tatt. Man må derfor mane til forsiktighet om hvordan man omgås, og omtaler disse juridiske begrepene, og ikke legger for mye i dem.

Les mer fra Norsk debatt her

Samfunnet vårt er avhengig av at politiet kan etterforske kriminalitet på en grundig, men også rettssikkerhetsmessig god måte.

Da må man samtidig ha kunnskap om hva som kan ligge i begrepene mistenkt og siktet nettopp for å unngå den belastningen det er for den enkelte og dennes nærmeste å bli utsatt for en forhåndsdom.