Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Stevo Pendarovski (58) er en president flesteparten av oss aldri har hørt om. Han er sjef i lilleputtstaten Nord-Makedonia - som med sine to millioner innbyggere ligger klemt inne mellom Bulgaria, Albania, Serbia og Hellas.
I mange år var de mest kjent for kampen mot Hellas om å få bruke Makedonia-navnet på den tidligere Jugoslavia-republikken. Først etter et par tiårs strid ble øksene gravlagt og navnet godkjent - men med et «nord» foran.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
«Annerledes»
Her om dagen fikk presidenten høre om lille Embla på elleve, som daglig blir mobbet på vei til og fra skolen. Eneste årsak skal være at hun er født med Downs syndrom - det som tidligere ble omtalte som «mongoloid». Fordi Embla er «annerledes» har medelevers foreldre skrevet under på et krav om at hun må kastes ut av skolen.
En morgen da jenta skulle forlate hjemmet, sto selveste presidenten utenfor og ventet. Han tok Embla i hånden, og så spaserte de to sammen gjennom Skopjes gater.
For mobberne - og deres ikke særlig sympatiske foreldre - må det ha føltes som å få bank av julenissen, etter hvert som bildene av Embla og president Pendarovski fløy som en tornado gjennom mediene.
Du må ikke tåle
«Jeg har kommet for å vise solidaritet. Vi er nødt til å rette oppmerksomheten mot de menneskene som har spesielle behov - og vi må ikke utelukke dem», skrev den 58 år gamle sosialdemokraten på Twitter.
Kanskje han hadde lest Arnulf Øverlands dikt fra 1937?
«Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!»
Kameraten
Jeg hadde en gang en kamerat med Downs syndrom. Han var dansk og rykket to-tre ganger inn i heimen på Lillehammer, der han med den største selvfølge holdt vinterferie i to-tre uker av gangen. Pengene sine tjente han ved å vaske ned et bakeri hver morgen.
Ellers hadde han en diger kjøkkenhage, som ble drevet etter strenge økologiske prinsipper. Siden han ikke kunne lese, måtte mannen ta ei billedbok til hjelp for å lære de viktigste grepene. Grønnsakene ble solgt til en fast kundekrets i landsbyen.
Les også: De etterlatte barna i Øst-Berlin
«Du blir nødt til å lære dansk», sa han en dag. «Det er besværligt at forstå hva du siger», forklarte han. DET var jo et originalt synspunkt fra en tilreisende turist med ambisjoner om å gå på ski. «Hold da helt kæft», svarte jeg - for det var stort sett det eneste jeg kunne si på dansk.
Kim Larsen
Han la på den siste plata med Kim Larsen og jeg fikk ordre om å synge i kor med breiflabben fra Amager. Min venn smilte og lo av tekstene, men enda høyere skrattet han av nordmannens forsøk på å etterligne ordene. Vi holdt på i timevis og etter hvert begynte han å bli fornøyd med SINE resultater - altså MINE. Men da han syns vi var i havn med språkkurset, var tiden inne for å presentere regningen. Han mente nemlig at jeg skyldte ham noe, i og med at han hadde vist meg veien inn i det danske språk.
Jeg lurte lenge på hva han hadde forestilt seg, men prisen var ikke til å få lokket ut av ham. Han ble svett på pannen og vred seg i hendene, mens jeg presset stadig hardere på. Til slutt kom det: «Jeg ville så gjerne lære å skrive mitt eget navn».
Vi tumla fælt rundt på spisestuebordet og til slutt så både signatøren og hans lærer ut som kunstmalere etter tre døgn på fylla. Hender og ansikt var oversprøytet med blekk. Men til slutt lå resultatet der - fornavn og etternavn i sirlig håndskrift med et par elegante løkker som kroner over verket.
Signaturen
Gjett om det var en kry kar som kom hjem igjen til småbyen og var i stand til å skrive navnet sitt på alle dokumenter hvor han tidligere måtte nøye seg med en X.
Kim Larsens tekster skulle vise seg å være et bra grunnlag for å lære seg dansk - en enorm fordel, da jeg få år senere flyttet til København. «Hvor kan det ha seg at du snakker så bra dansk?», ble jeg en gang iblant spurt. «Det lærte jeg av en fyr fra Store Heddinge som har Downs syndrom og er vaskehjelp i et bakeri», pleide jeg å svare.
Les også: Jeg opplever at folk bare forsvinner
Mange år senere satt jeg en sen aften på Hviid Vinstue og sludret med tidligere nevnte Larsen, en kjempediger stjerne som kunne ha sine nykker. Det visste alle vi som var kjent for hyppige besøk på stedet, så ingen snakket til mannen først. Men denne kvelden var det ham som henvendte seg til meg. Og jeg besvarte alle spørsmål etter beste evne.
«Kommer du fra Bornholm?», ville Larsen plutselig vite. «Nei, jeg er en nordmann som lærte dansk av en besøkende vaskehjelp som dukket opp på Lillehammer med den ferske Larsen-plata «Midt om natten».»
«Midt om natten»
DEN historien måtte han høre - ned i MINSTE detalj - inkludert en selskapelig overrislet Svarstad som resiterte flere av hans egne tekster - til Larsens knegget så høyt at han så ut til å ha akutte pustevansker.
Etterpå sendte jeg mer enn bare en vennlig tanke til min venn fra Store Heddinge. Hadde han ikke lært meg dansk, ville jeg nok heller aldri fått noen forrykende helaften på Kongens Nytorv med selveste Kim Larsen.
Stevo Pendarovskis gest overfor Embla var et sterkt og modig signal til de mange som forakter folk som er litt «annerledes». Han ender nok - her i huset - opp som vinner på ukas interne liste over ekte tøffinger.
Flere sånne!