Verdens øyne ser mot norsk kriminalomsorg. Flere hundre utenlandske journalister, dokumentarfilmprodusenter som Michael More, eksperter og politikere har besøkt norske anstalter.

Hva er det som vekker så oppsikt i USA?

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Jeg besøkte nylig USA i forbindelse med lansering av vår bok «The Norwegian prison System-Halden prison and beyond».

Boka beskriver hvorfor det norske fengselssystemet er mer humant enn det amerikanske og kanskje er i stand til å få tidligere straffedømte til å endre seg. Til glede for dem, pårørende og for samfunnet.

Amerikanerne var mest opptatt av tilbakefallstall, vårt humanistiske menneskesyn og den lange og faglige utdanningen for fengselsbetjenter. Den er best i verden!

Det handler om å behandle innsatte som mennesker. Det handler om dynamisk sikkerhet som det heter på fagspråket, om kontaktbetjentrollen og om normalitetsprinsippet – at innsatte skal leve så normalt liv som mulig bak murene.

Etter mange år med observasjoner og samtaler med innsatte og ansatte tror jeg norsk kriminalomsorg har noe å lære bort til andre.

I USA er straffene lange, harde og grusomme. Mange slipper aldri ut av fengslet. De som gjør det, er ofte ødelagte mennesker etter uverdige soningsforhold. Ingen blir bedre mennesker ved å lide.

Les også: Man skal kunne ringe nødtelefonen uten å være redd for konsekvensene

Knut Storberget skriver i forordet til boka vår:

«Tenk hva slags forventninger du, jeg og samfunnet har til kriminalomsorgen. Og smak på ordet. Omsorg. På internasjonale møter sa flere justisministere til meg at det er så typisk, men egentlig riktig i Norge; og kalle fengslene og straffesystemet for kriminalomsorg. Det skaper forventninger om noe mer enn ren avstraffelse. Noe mer enn bare å påføre noen en pine, slik professoren i kriminologi og samfunnsforskeren Nils Christie definerte straffen. Det skaper forventninger. Til noe mer enn pine.»

I boka blir leserne kjent med Luna Vannata som sonet sine siste uker i Bredtveit kvinnefengsel i 2021 før hun ble sendt ut av landet, Trond Henriksen som har sonet i svært mange anstalter og Arne Treholt som sonet på 80-tallet.

Les også: Asylsøkere jobbet og betalte skatt, men blir snytt for sine økonomiske rettigheter

Fra Chester fengsel i USA skriver vi om Joe Spanks som soner en livstidsdom i Philadelphia men er glad han får muligheten til å sone i en fengselsavdeling som tester ut skandinavisk kriminalomsorg.

Treholt ble plassert i samme avdeling som folk med sinnslidelser. Det sjokkerte ham.

Han fortalte meg: «Hver dag kom folk fra sykehusavdeling med doping brett med medisiner og sprøyter til mine medfanger. Avdeling K er en variant av gjøkeredet. Tre ganger i døgnet ble vi låst ut av cellene».

I boka møter du også tankene til psykiater Randi Rosenquist, hun som kanskje vet mest i Norge om sterkt sinnslidende og deres situasjon i norske anstalter. Selv om kriminalomsorg blir sett på som svært human, er det fortsatt utfordringer også hos oss.

Det er ikke plass i dette innlegget til å ramse opp alle utfordringene.

Men husk det hjelper ikke mye med en human kriminalomsorg om det ikke fins et apparat som kan motta løslatte fanger etter soning.

De fleste av dem sier at den verste straffen starter den dagen de forlater fengselet med en bærepose i hånden, en håndfull dårlig venner og null planer for de kommende dager og uker. Møtes du ikke da av mennesker og et samfunn med vett, omsorg og forstand, har straffen antakelig ikke endret noen ting!