(Trønderdebatt)

Til sammen har Manshaus, Tarrant og Breivik drept 129 mennesker i terrorangrep. I etterkant av angrepene har det vært stor diskusjon rundt hva som får et menneske til å utføre slike forferdelige handlinger.

Alle tre har vært gjennom grundige psykiske vurderinger for å undersøke om psykiske lidelser er årsaken. Barndomsopplevelsene deres har blitt nøye analysert for å se om det er barndomstraumer som har ført til handlingene. Og alle tre har blitt kalt for ensomme ulver.

Alle tre utførte brutale og grusomme handlinger. Vi som samfunn har lenge trøstet oss med at «de handlet alene». Det må vi slutte med, og på 320 sider forteller Tromp oss hvorfor.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Tromp tar oss med på en kaotisk reise gjennom det innfløkte nettet av miljøer, organisasjoner, partier og enkeltpersoner på ytre høyre, på begge sider av Atlanteren. Hun inviterer oss inn i et univers som beveger seg på tvers av offentligheten og de mørkeste avkroker på internett, fra legitime politikere og politiske parti, ungdom på sosiale medier og nyhetsformidlere, til drapsmenn, terrorister og demokratiforaktere.

«Kulturkrig: det nye ytre høyre og normaliseringen av det ekstreme» tar utgangspunkt i utviklingen av ytre høyre og høyreekstremisme det siste tiåret. Mye av ekstremismeforskningen gjort de siste årene, særlig i Norge, tar utgangspunkt i terrorangrepet 22. juli.

Også i Tromps bok er terrorangrepet i 2011 et viktig holdepunkt. Likevel klarer Tromp på en imponerende måte å forklare de lange linjene, både i ytre høyres utvikling i Norge, USA, England og Nederland, men også de ulike miljøenes referanser.

Vi må huske at mange i de høyreekstreme miljøene er langt fra historieløse. De høyrepopulistiske, -radikale, -ekstreme og nynazistiske gruppene refererer til hendelser i europeisk historie gjennom ulike kriger og slag. De bruker historiene, blåser opp de aspektene som passer deres narrativ, og utelater de som ikke gjør det. Dermed fortelles en historie som tilsynelatende forankrer og legitimerer rasismen, nazismen og hatet.

Tromp samler trådene og synliggjør stråmennene bak forankringen. Samtidig som forfatteren bryter ned argumentasjonen og ytre høyres historiske holdepunkt, tydeliggjør Tromp hvordan disse miljøene legitimerer hatefulle holdninger og ytringer, og noen også voldelige handlinger, gjennom nøye utvalgte historiske hendelser.

Sosiale medier og internett er et tilbakevendende tema i boka. Begrepet som best kan beskrive ytre høyres aktivitet på internett er «grenseoverskridende». Det er grenseoverskridende både hva gjelder landegrenser og innhold. De mange samlingsstedene på internett som 4chan, 8chan og Discord for å nevne noen, gjør det mulig for personer på én side av kloden å få kontakt med meningsfeller på den andre siden.

Ideer, tanker og meninger deles til et stort digitalt fellesskap med ett tastetrykk. Ekkokamre gjør at ingen problematiserer innholdet, som bare blir drøyere og drøyere. Utbredt bruk av memes og humor gjør det vanskelig å vite hvem som faktisk er kapable til å gå til angrep og hvem som bare «troller».

Les også: Det er ikke Kjetil Rolness som er kunnskapsløs. Det er Dagsavisen

I PSTs trusselvurdering for 2021 ble digitale plattformer fremhevet som en arena for økt radikalisering til høyreekstreme miljøer. Trusselen gikk særlig på at enkelte kunne inspireres til høyreekstrem terrorplanlegging. Det var tilfellet med Manshaus – som drepte stesøsteren sin i deres felles barndomshjem, før han dro videre til en moské med den hensikt å drepe så mange muslimer som mulig. Heldigvis ble han overmannet før han drepte noen i Al-Noor-moskeen i Bærum.

Gjennom ulike forum på nett ble Manshaus inspirert av Brenton Tarrant, terroristen på New Zealand som drepte 51 mennesker i angrep mot to moskeer. Tarrant hadde før angrepet publisert et manifest på nett, og sendte angrepet live på Facebook. Tarrant var igjen inspirert av Breivik.

Tromp legger ikke noe imellom når hun beskriver «spillifiseringen» av terror. Terrorhandlinger som utføres, enten om det er i Norge, New Zealand, Tyskland, USA eller Storbritannia, rangeres og diskuteres i lukkede forum på nett av folk som ser på terrorisme som underholdning.

Menneskeverd eksisterer ikke, og de drepte reduseres til poeng i høyreekstreme versjoner av dataspill, hvor etnisitet og status spiller inn i poengsummen. Det handler om å slå rekorder (les: drepe flest mennesker). Drapene på tilfeldige mennesker, og mennesker som drepes for hvem de er eller hva de tror på, reduseres til underholdning for ytre høyres nettroll.

I boka nevnes både norske politiske parti, politikere, offentlige personer og nettsider. I noen tilfeller er det ulikheter fra ytre høyre som gjør at de nevnes. I andre er det likheter.

Tromp peker på at ytre høyres kommunikasjon i flere tilfeller beveger seg lenger og lenger mot høyre. Grensene mellom det legitime og det ekstreme blir mer utydelige. Bruken av begrepet «snikislamisering» brukes som eksempel. Og dersom noen lurer på hvorfor det ikke er et greit begrep å bruke, les boka til Tromp.

Les mer fra Norsk debatt

Vi har alle et ansvar for at ikke ytre høyres måte å kommunisere på eller det som kommuniseres, normaliseres. Vi kan ikke normalisere terrorhandlinger. Eller terrorhandlinger som underholdning. Eller hatefulle ytringer. Vi må være forsiktige så vi som samfunn ikke åpner opp for at det ekstreme normaliseres.

Det Tromp skriver om i «Kulturkrig» er livsviktig. Det er ingen overdrivelse. Det er ikke barndomstraumer eller psykiske lidelser som fører til ekstreme voldshandlinger eller terrorhandlinger. Det er et fellesskap, et system, et miljø på fremmarsj i den vestlige verden som stadig tøyer grensene for hva som er greit å si, skrive og gjøre. Terrorstafetten er helt reell.

På ytre høyre finnes det ingen ensomme ulver. Det er en hel flokk.