I Fosen-saken har gode krefter stått i kø for å støtte aksjonistene. Og i den mest fremtredende delen av saken er det ikke vanskelig å sympatisere med for NOAH heller: Staten har gått i gang med et tiltak – utbygging – som viste seg å være ulovlig. Staten har brutt loven, men lovbruddet har hittil ikke fått konsekvens for staten.

Dette kan NOAH kjenne seg igjen i; vi har i to rettsrunder vunnet mot staten i saken om skyting av ulvefamilier i ulvesonen. Staten har brutt loven mot kritisk truede dyr, og fortsetter å bryte loven årlig uten at det får den ringeste konsekvens for dem.

All byrde bæres av dem lovbruddene går ut over, og dem som tar den rettslige kampen mot staten. ¨

Les også: Trygve Hegnar forstår ikke Fosen-konflikten

At staten ikke iverksetter tvilsomme vedtak før den rettslige prosessen rundt dem er ferdigbehandlet, burde være et rimelig krav. Men staten har for vane å balansere på kanten av loven – i alle fall i saker som gjelder natur. At staten får en form for konsekvens – en straff – for faktisk å ha brutt loven, ville også være i tråd med allmenn rettsfølelse.

Fosen-aksjonistene og deres støttespillere gjør en innsats for rettsstaten dersom følgen av saken blir at staten selv må ta våre lover mer på alvor.

Men et av Fosen-sakens aspekter er problematisk; forestillingen om at reindriftsnæringens interesser er synonymt med naturens interesser.

Mindre plass til truede dyrearter

Slagordet «land back» handler om urfolks rett til bestemmelse over landarealer, opp mot storsamfunnet. Men det er en annen part som vi mennesker – uavhengig av folkegruppetilhørighet – også bør gi tilbake land til; naturen selv og de ville dyrene som skulle levd i den.

I dette perspektivet blir det problematisk å sette likhetstegn mellom reindriftsnæring og naturvern. Å gi reindriften en uangripelig posisjon i samfunnet, gagner ikke de ville dyrene – ei heller reinsdyrene som driften baserer seg på.

Les også: Nord-Norges økonomiske mareritt er reindriftsnæringen som den nye oljen

Reindriften er ikke nødvendigvis skånsom mot naturen den drives i. Overbeiting og høye reintall har vært en kjent problemstilling lenge, med konsekvenser både for tamreinenes dyrevelferd og livsgrunnlaget for andre arter som lever i fjellene.

Desto større plass tamreindriften gjør krav på, desto mindre egnet plass er det også til overs for den rødlistede villreinen. Og ikke minst; i de 40 prosent av Norges areal hvor tamreindriften drives, er de truede rovdyrene under økt press.

Reineiernes interesser trumfer ikke alt

Gjentatte ganger har representanter for reindriftsnæringen ytret seg om at Norges truede rovdyr bør bli enda færre. Det blir sagt at rovdyrbestandene må «tilpasses reindriften», og at det er «altfor mange» av de store rovdyrene – som teller under 1000 individer fordelt på fire arter.

Det er fremst av hensyn til tamreindriften at jervemødre og jerveunger årlig blir tatt livet av i hiet, og reindriftens næringsorganisasjon har omtalt denne praksisen som «nødvendig» og «human og skånsom».

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Forskning fra Norsk institutt for naturforskning har på sin side funnet at «ressursbegrensning på grunn av høye reintall og ugunstige klimatiske forhold har større innvirkning på tapene» enn selve tilstedeværelsen av rovdyr. Forskerne uttalte at rein som tas av rovdyr «i stor grad består av dyr som det er grunn til å tro ellers ville dødd av sult».

Reindriften står, i redelighetens navn, i motsetning til de ville dyrenes interesser. Utbygging uansett motiv står ofte i motsetning til begge disse interessene.

Og selv om reineierne i Fosen-saken har Høyesterett på sin side i interessekonflikten med kraftutbyggere, betyr det ikke at deres interesser skal gå foran enhver annen interesse.

De ville dyrene ofres

Dette er ikke irrelevant når staten – ved Senterpartiet og Arbeiderpartiet – i tett samarbeid med reindriftsutøvere, nå skal finne løsninger i Fosen-saken. For allerede har stemmer i debatten prøvd å peke på en annen part som man kan la arealkampen gå ut over; de ville dyrene.

I Aftenposten har utbygger-siden tatt til orde for at «det kan gjøres noe med rovdyrbestanden i området». Vindkraftindustrien vet tydeligvis at de slår inn åpne dører både hos Norges mest rovdyrfiendtlige regjering og reindriftsnæringen ved å foreslå at de ville rovdyrene kan «ofres».

De ville dyrene er den part som står i skyggen av enhver arealkonflikt, også denne.

Hvis vindturbinene skal tas ned og settes opp et annet sted, hvor skal det være? Hvis vindturbinene skal bli stående, og reineierne skal få råderett over et annet område, hva slags område? Tenker man seg å ofre enda en bit leveområde for ville dyr, for enten den ene eller andre næringen?

Klima mot natur

Arealkampen står i kjernen av både klima- og naturkrisen. I kampen om arealene er det naturen og de ville dyrene som oftest taper. Menneskers arealbruk er den største årsaken til at dyrearter blir stadig mer utrydningstruet.

Det mest arealkrevende vi mennesker driver med er landbruk, som tar 50 prosent av jordens brukelige areal – 77 prosent av dette går til kjøtt- og melkeproduksjon.

Les også: Støre balanserte godt på vidda

Ved å vri om til plantebasert forbruk kan vi mennesker frigjøre 75 prosent av arealet brukt til matproduksjon i verden. Dette trengs – både for å tilbakeføre skog og annen natur, som bidrar til å motvirke klimakrisen. Men også for å bruke areal til «grønn energi» istedenfor klimaødeleggende energi.

I istedenfor å innse at vi mennesker må bruke mindre landareal, har vi fått en kunstig debatt hvor man setter klima opp mot natur.

For mange handler Fosen-saken også om naturinngrep. Når regjeringen skal finne løsninger på egen floke, må de huske at de også har skrevet under på naturavtaler – senest naturavtalen av 2022 om vern av 30 prosent natur.

Høyesterett har slått fast at reineierne skulle ha sluppet å gi plass til industri. Men vi må alle gi plass til natur og ville dyr.