Gå til sidens hovedinnhold

Nå blir nesten alle syklister lovbrytere

Regjeringen endrer trafikkreglene fra 18. mai. Det få har fått med seg er at de samtidig kommer til å gjøre omtrent alle norske syklister til lovbrytere.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

(Trønderdebatt)

1970-tallet var et farlig tiår i norsk trafikk. Privatbilen hadde erobret landet og gjort hverdagen enklere for stadig flere. Men det kom ikke uten kostnad.

I 1970 døde 560 personer i trafikkulykker. Omtrent 40 prosent var myke trafikanter. Noe måtte gjøres.

Sikring av fotgjengere og syklister

I 1976 laget Vegdirektoratet et informasjonshefte om sikring av gående og syklende. Separering var løsningen: «Den beste måten å sikre gående og syklende på er å etablere attraktive vegnett [...] som er helt adskilt fra motorisert trafikk», het det allerede i første avsnitt. Men hva med separering av gående og syklende? «Det vil [...] i de færreste tilfeller ha praktisk, sikkerhetsmessig betydning», mente Vegdirektoratet.

Les også: Kaski kan bli Oslo-valgets dronning

Bilen hadde endret folks forståelse av sykkelen som fremkomstmiddel. Syklende ble i mindre grad forstått som kjørende, noe de juridisk sett var, men i stedet plassert i samme bås som andre umotoriserte, myke trafikanter.

Da fulgte det logisk at infrastruktur for sykling og gange kunne slås sammen, noe som la grunnlaget for en større utbygging av den odde bastarden kjent som kombinert gang- og sykkelvei. I Norge er det nå vanskelig å dra noe sted på sykkel uten å på ett tidspunkt være innom en slik.

Sykling på gangvei

Blandingen avsyklende og gående ble komplett i 1978 da regjeringen endret trafikkreglene og gjorde det tillatt å sykle på fortauet. Det var imidlertid på vilkår.

I trafikkreglene har det hele tiden vært klare begrensninger på syklisters utfoldelse på fortauet. Siden 1998 har reglene lydt slik: «Sykling på gangveg, fortau eller i gangfelt er tillatt når gangtrafikken er liten og syklingen ikke medfører fare eller er til hinder for gående. Slik sykling må ved passering av gående skje i god avstand og i tilnærmet gangfart».

På tross av disse begrensningene, er det ingen tvil om at blandingen av gående og syklende har vært et viktig premiss for utbygging av infrastruktur de siste tiårene. I mange tilfeller er det slik fremdeles.

Og her ligger en årsak til veldig mye av problemene vi i dag streber med, og noe som har blitt aktualisert og forsterket mangegangen med de elektriske sparkesyklene.


Syklister og fotgjengere blandes

Som syklende er man kjørende og burde dermed forventes å oppføre seg som kjørende i trafikken, men infrastrukturen kommuniserer noe annet enn trafikkreglene. Bare se hvordan veinettet for sykkel plutselig skifter fra sykkelvei, til gang- og sykkelvei til fortau og så videre. Eller hvor ofte sykkelveier leder ut i gangfelt eller hvordan lysregulering for gående gir inntrykk av å også gjelde for syklister, noe som ikke er tilfelle.

Den fysiske infrastrukturen oppfordrer hele tiden syklister til å blande seg med gående.

I motsetning til reglene for sykling på fortauet, er reglene for ferdsel på kombinert gang- og sykkelvei høyst uklare. Veitrafikkloven §3 gjelder, selvsagt. Alle må «ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade», men utover det fremstår disse bastardveiene nærmest som lovløst areal, der syklister og gående bare må finne ut av det sammen.

Men hva skjer hvis det blir konflikt eller ulykke?

Det finnes ikke mye rettspraksis å lene seg på her, men i en dom i 2012 mente Gulating lagmannsrett at den «vanskelig kan se hvilke hensyn som begrunner at fotgjengere skal ha svakere vern på slike kombinerte gang- og sykkelveier enn ved rene gangveier».

Hvis dette er riktig, må kombinerte gang- og sykkelveier i realiteten forstås som fortau. Når gang- og sykkelvei likevel fremstår som et brukbart alternativ for landets syklister, er det fordi at folk flest faktisk prøver å ta hensyn til hverandre i trafikken, og fordi det har vært en viss fleksibilitet i reglene ved at passering av gående skal skje «i tilnærmet gangfart». Hvor fort det egentlig er, har ikke blitt klart definert.

Elsparkesyklene endrer spillereglene

Med denye trafikkreglene fra 18. mai er denne fleksibiliteten borte. Og elsparkesyklene er årsaken:

Siden 2018 har disse vært klassifisert som sykkel med alle de rettigheter det innebærer, noe som har gjort fortauene mindre trygge og fulle av hindringer. Etter et lengre press fra flere hold har samferdselsminister Knut Arild Hareide nå gjort grep som skal gi en strengere regulering av elsparkesykling.

Les også: MDG er klimaverstingen i Oslo

Men i stedet for å omklassifisere elsparkesyklene til en egen klasse kjøretøy, noe de i sin fysiske fremtoning helt åpenbart er, endret altså Samferdselsdepartementet trafikkreglene for alle syklende. På gangveg, fortau eller i gangfelt skal passering av gående nå «skje i god avstand, i tilnærmet gangfart og uansett med en fart ikke over 6 km i timen».

Dette skaper noen absurde problemstillinger. Hva med fotgjengere som holder over 6 kilometer i timen? Vil det være lov å sykle forbi joggere?

Slutten på fortaussykling

Strengt håndhevet vil regelendringen bety slutten på fortaussykling slik vi har blitt vant til det. Det hadde nok ikke vært så dumt, hadde det bare ikke vært for all den fysiske infrastrukturen som helt tydelig kommuniserer en forventning om at syklende skal blandet seg med gående.

Og når det juridiske rammeverket ellers er så uklart, tyder mye på at den som vil sykle lovlig, må senke farten til 6 kilometer i timen og gli sakte forbi fotgjengere også på gang- og sykkelvei. En slik forbipassering kan fort ta 10–15 sekunder. Da skal det ikke mye fottrafikk til før sykkelturen blir en tålmodighetsprøve de færreste vil bestå.

Vil ikke la seg overholde

I fjor ble en syklist idømt bot i høyesterett for å sinke trafikken i kollektivfeltet i Mosseveien i Oslo. I begrunnelsen ble det lagt vekt på at det fantes en alternativ trase syklisten burde valgt. Dette alternativet var en gang- og sykkelvei.

Ser en dette i sammenheng med de nye trafikkreglene, tegner det seg nå et juridisk rammeverk for sykling i Norge som virker ganske umulig.

Les flere meninger fra Norsk debatt her

Samferdselsminister Knut Arild Hareide har arvet problemet med elsparkesyklene fra sin Frp-forgjenger. Det er heller ikke Hareides skyld at landet lever med konsekvensene av årtier med dårlige løsninger for syklende og gående, men det er hans ansvar å forstå at man kan ikke regulere bort dårlig infrastruktur.

Nå har regjeringen vedtatt trafikkregler som rett og slett ikke vil la seg overholde.

Mens landets syklister venter på at de skal bli endret igjen, kan vi trøste oss med at håndhevingen vil være så ressurskrevende at politiet antakelig vil prioritere det bort.

Kommentarer til denne saken