Som opposisjonsleder kom kritikken mot Jonas Gahr Støre ofte:

Han nølte med å skjære gjennom, han søkte kompromiss, og forsøkte altfor ofte å gjøre flere fraksjoner tillags. Han ville lytte, ha dialog. Alt dette som i utgangspunktet er positive egenskaper - men som også ga ham tilnavnet tåkefyrsten.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Men dette ville forsvinne når han fikk autoritet som statsminister, ble det sagt innad i partiet. Da skulle alle få se at Jonas Gahr Støre ble klar og tydelig.

Men nei.

I dag så vi igjen en merkelige hybrid-løsning, presentert av Hadia Tajik selv i Næringsdepartementet:

Hadia Tajik går av som arbeids- og inkluderingsminister. Fordi, som hun selv sa: «Jeg vil ikke tillate at feil som jeg gjorde for 15 år siden skal stå i veien for det viktige arbeidet jeg gjør som statsråd».

LES OGSÅ: Hadia Tajiks desperate leting etter nødutgang

For, som hun også var inne på selv: Tillit er ikke noe du har, det er noe du må gjøre deg fortjent til.

Det går an å skjønne for de fleste. Men hun skal altså fortsette som nestleder i Arbeiderpartiet. Og da blir logikken vanskeligere å forstå:

For hva er det som gjør at hun trenger mindre tillit som nestleder i Norges største parti enn som statsråd i det samme partiets regjering?

Hvordan skal vi egentlig tolke denne hybriden? Betyr løsningen at det å være nestleder for Arbeiderpartiet ikke er så farlig? Medlemmene fortjener kanskje ikke bedre, eller er kanskje ikke så nøye på det?

Det mest overraskende på pressekonferansen, ved siden av en påtakelig manglende ydmykhet, var at det så ut som om hovedpersonen selv ikke hadde forberedt noe ordentlig svar på dette spørsmålet. Flere journalister var inne på varianter av det samme, men hver gang kom den merkelige floskelen om at hun ved å fortsette som nestleder «viser at jeg setter partiet foran meg sjøl, og tar ansvar i en vanskelig situasjon i partiet.».

Javel?

Min teori er at dette er en mellomløsning Hadia Tajik har tenkt ut selv. Det impliserer at jeg ikke tror det er riktig det noen av dagens spørsmål antyder, at det egentlig er Jonas Gahr Støre som har bedt henne gå.

I stedet tror jeg dette er hennes, eller hennes rådgiveres ide, som følger et velkjent mønster. Hun beklager bare det hun må. Og gjør bare det helt nødvendige for liksom å rette opp:

Først tilbyr hun seg å betale tilbake, vel og merke uten renter - og med en presisering om at dette ikke innebærer innrømmelse av skyld.

Nå beklager hun, og vil gå av som statsråd.

Men hun vil ikke presisere hva hun beklager, til tross for gjentatte spørsmål fra mer og mer frustrerte journalister.

Hun bare gjentar at det dreier seg om feil «begått for 15 år siden». Som igjen viser at hun ikke beklager noe av det som skjedde for to-tre år siden, den såkalte Aftenposten-saken, der hun også påviselig fikk pendlerbolig av Stortinget uten hjemmel i reglene, og påviselig feilinformerte om råd hun skal ha fått fra PST.

I november i fjor skrev jeg en kommentar om stortingspresident Eva Kristin Hansen, som da fremdeles klynget seg til posisjonen sin. Den hadde tittelen: Hvor lang tid skal det gå denne gangen?, og spørsmålet da var, sitat:

«Hvor lang tid skal det gå denne gangen, før Eva Kristin Hansen (Ap) må ta den logiske konsekvensen av lureriet eller surret sitt og gå av som stortingspresident?»

LES OGSÅ: Hvor lang tid skal det gå denne gangen?

Bakgrunnen var at slike saker ofte følger en helt særegen logikk av fornektelse, nesten-innrømmelser, uekte beklagelser (jeg beklager at du ble lei deg), halvhjertede forsøk på å gjøre opp for seg - før alvoret endelig går opp for de impliserte.

Svaret den gangen var én dag. Dagen etter ble presset for stort, og ingen ville beskytte henne lenger.

Alle saker er selvsagt ulike, og denne saken sitter nok atskillig lenger inne. For her har tydeligvis Jonas Gahr Støre vært inne og velsignet Tajiks forslag. Antakelig har han også fått med seg en underhåndsavtale med de tre LO-bossene som brysket seg foran Sentralstyremøtet på mandag.

Og da er vi selvsagt over på et område der vi utenforstående ikke har noe vi skulle ha sagt.

Hvem som skal være nestleder i Arbeiderpartiet er jo opp til Arbeiderpartiets medlemmer å bestemme. Og de valgte Hadia Tajik som den ene av to nestledere allerede i 2015. Vi vet hvordan det gikk med den andre nestlederen, og Tajik har selvsagt rett i at hun ikke står på valg igjen før ved landsmøtet om halvannet år.

Men er det klokt?

Nei. Allerede nå er Ap-politikere ute og viser sin misnøye:

- Vi kan ikke ha toppolitikere som ikke kan forholde seg til egne regler, og som prøver å omgå dem bevisst, sier blant andre ordfører Erik Skjervagen (Ap) i Fyresdal til NRK.

I Trønder-Avisa er det stortingspolitiker May Britt Lagesen (Ap) som er ute og ber Tajik trekke seg også fra nestledervervet.

Slik kan Hadia Tajik bli Jonas Gahr Støres verste fiende.

Les mer av Erik Stephansen

I iveren etter å finne en diplomatisk løsning, kan han nå ha funnet en løsning som ingen er fornøyd med. I stedet risikerer han flere intriger, ødeleggende seigpining - og ikke minst misfornøyde medlemmer og velgere som rett og slett stiller seg uforstående til hvordan slikt går an.

Jeg personlig ville blitt fornærmet hvis jeg var medlem av et parti som ikke tok tillits-vervene som toppledere i partiet mer alvorlig.

Jeg hører at flere tenker det samme. Og Hadia Tajiks svake posisjon i partiapparatet kan fort smitte over på Jonas Gahr Støre selv. Hver gang hun kommer i fokus, vil folk tenke sitt. Og kanskje verre: det kan komme mer.