Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Den siste uka har Nettavisen-journalistene Henrik Heldahl og Magnus Blaker fortalt om en gullkantet ordning for norske fylkespolitikere, den såkalte gruppestøtten.
Den går ikke til fylkespartiene, men direkte til politikerne i de ulike fylkestingsgruppene. Her skal den brukes til demokratiarbeid eller demokrati-utvikling.
Det helt spesielle med denne støtten er at det er politikerne selv som bestemmer hvor stor den skal være. Og politikerne som får støtten trenger ikke å stå til rette for noen hva pengene brukes til. Verken du eller jeg har krav på å få vite noe som helst. Ikke en revisor heller.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Størrelsen på støtten til «demokratiarbeidet» varierer enormt landet rundt - for 2022 har for eksempel Aps fylkestingsgruppe i Nordland fått 203.000 kroner - mens samme parti i Vestland har fått hele 2,2 millioner kroner fra seg selv.
Ti ganger mer til demokrati i Vestland enn i Nordland, altså. Hvorfor det, egentlig? Er de kanskje mindre demokratisk innstilt nordaførr? Og hva gjør de mer av i Bergen enn i Bodø?
Nei, det får vi ikke vite. For det har ingen noe med, ifølge politikerne.
LES OGSÅ: Frp-politikerne fikk støtte til å drive politikk i Nordland - så dro de på rundreise til USA
LES OGSÅ: Ap-politikerne truet med fergekutt - så dro de til Venezia
LES OGSÅ: Høyre-politikerne dro på fem dagers studietur - hadde halvannen dags program
Unntaket fra hemmelighetskremmeriet er Nordland. Grunnen til at Nettavisen har kunnet fortelle om pengebruken her, er en særegenhet, kanskje en liten tabbe, som gjør at pengene blir etterbetalt av fylkeskommunen - ikke bevilget i én stor bolk. Dermed har vi kunnet kreve innsyn i henhold til offentlighetsloven.
Men i andre fylker er det hemmelig. Også her har Nettavisen bedt om innsyn, men her kan partiene skjule seg bak at offentlighetsloven ikke gjelder for politiske grupper.
Juridisk er det riktig. Men det er liten tvil om at ønsket om åpenhet, som er selve intensjonen bak offentlighetsloven, må gjelde også her:
Alle andre politikere må stå til rette for pengebruken sin, senest i år har vi hatt en rekke saker der der både stortingspresidenter og statsråder har måttet gå på grunn av uregelmessigheter.
Hvorfor i all verden skal det være egne regler for fylkespolitikere?
Les mer om Nettavisens spaltister
Nettavisen har ikke påstått at eksemplene fra Nordland er lovbrudd eller representerer graverende brudd på reglene. Men Frp på storbyhopping i USA, Ap på fisketur i Venezia og Høyre på alpetur i Østerrike vekker mistanke om en ukultur.
Det vi har avdekket hittil gjelder bare ett fylke. Det store spørsmålet er da: Hvordan er det i de ti andre?
Fylkespolitikerne arbeider hovedsakelig med videregående opplæring, tannhelse, fylkesveier, ferger og kollektivtrafikk - samt noen kultur- og næringsoppgaver som for eksempel fylkesbibliotekene.
Hvilken nytte de har av å dra på ukelange utenlandsturer kan og bør diskuteres. Valg av reisemål også. Er det for eksempel naturlig for samferdselspolitikere i Nordland å dra til Houston? Og noen detaljer er verdt å nevne:
Kanskje er jeg smålig, men selv bet jeg meg merke i at Ap-representantene i Venezia fant grunn til å kjøpe en gave på 80 euro hos en gullsmed til gruppens reiseleder «for arbeidet med å legge opp turen».
Denne fikk de dekket av fylket.
Det var jo hyggelig gjort. Men er det egentlig så raust å gi bort en gave med andres (våre) penger? Og gjorde ikke reiselederen bare jobben sin?
En annen detalj er at gruppestøtten ikke blir avkortet ved årets slutt. Nei, i motsetning til alle andre offentlige ordninger, kan gruppestøtten overføres til neste år. Man kan altså spare litt på «demokratiarbeidet» ett år, slik at det blir råd til en skikkelig tur neste år!
Fiffig. Bortsett fra at en slik særordning enten kan skape mistanke om at demokratiarbeidet kanskje ikke er så viktig. Eller at her er det alt for mye penger i omløp.
Eller kanskje tar vi feil. Kanskje blir pengene brukt fornuftig og riktig, og er med på å skape god politikk til nytte for alle. I så fall vil det være i fylkespolitikernes interesse å fortelle om det.
Ett er sikkert: Om fylkespolitikerne vil ha den respekten de så ofte krever å få, bør de snarest legge seg på samme nivå som andre politikere. Og om det ikke hjelper å appellere til fylkespolitikerne, bør partiledelsen sentralt komme på banen.
Her er tydeligvis en jobb å gjøre både for Sylvi Listhaug (Frp), Jonas Gahr Støre (Ap) og Erna Solberg (H).