Gå til sidens hovedinnhold

Nå som vi trekker oss ut av Afghanistan, håper jeg vi har lært noe

Demokrati skapes ikke på 20 år, skriver Mahmoud Farahmand.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Min karriere i Forsvaret var i stor grad preget av konflikten i Afghanistan. Konfliktens beveggrunn og målsetting var, til å begynne med, å fjerne Al-Qaidas tilholdssted.

Etter hvert gikk politikerne over til å ha et ønske om skape demokrati og frihet. Frihet for det afghanske folket. Kvinner og menn, mullaher og sangerinner.

Vi glemte bare å spørre om hva demokrati og frihet betød for de afghanske stammelederne. For det er til slutt de som bestemmer.

Da vi innimellom spurte dem hva de egentlig ønsket her i verden, hørte vi det vi ville høre.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Er jeans og t-skjorter tegnet på demokrati?

Hvordan man måler demokrati og frihet var vi like sikre på, men jeg husker veldig godt «militære ledere» og politikere som mente Afghanistan var i ferd med bli et liberalt demokrati. De hadde jo tross alt sett noen unggutter ikledd jeans og t-skjorter rulleskøyte rundt i Kabul og Mazar-e-Sharif.

Samtidig som de fortalte disse urbane historiene, hadde Taliban overtatt norskbygde jenteskoler og brukte disse som hovedkvarter. Om ikke annet kunne man trøste seg med at skolebyggene ble brukt til noe, og en eller flere lokale entreprenører hadde kjent godt med penger.

Les også: Sløseriombudsmannen latterliggjør kunst i sin jakt på offentlig milliardsløsning

Jeg ble utsendt av en statsråd fra Høyre, men opplevde statsråder fra andre partier underveis.

Noen var opptatt av oppdraget og mannskapet, men ikke alle

Mye underlig har blitt uttalt av samtlige statsråder, og mange overraskende målsettinger ble skissert.

Taliban kunne den ene dagen være en gjeng med frustrert ungdom, og den andre dagen være hardbarka terrorister.

Det var nesten litt avhengig av hvem man snakket med. De lokale var nok aller mest opptatt av å berike seg selv, for de var nok klare over at vi også kom til å måtte forlate landet.

Det finnes nok av historier som understøtter denne observasjonen.

Jeg opplevde militæreledere som brydde seg mest av alt om oppdraget og mannskapene, riktig nok ikke alle. Noen var aller mest opptatt av andre forhold.

Her kan du lese flere kommentarer fra Mahmoud Farahmand

Norsk bondevett var ikke alltid det mest optimale, selv om det fikk oss nokså langt. Og om jeg ikke husker feil så var det nettopp det gamle Bondepartiet, Senterpartiet med Slagsvold Vedum, som ble tungen på vektskåla da det ble satt en kampstopp for norske styrker i 2011.

Det hersker liten tvil om denne beslutningen svekket afghanske styrkers evne til å nedkjempe Taliban.

Selv om vi fortsatte å trene opp afghanske «spesialstyrker» i Kabul, hjalp det lite all den tid krigen foregikk i distriktene. Man skulle tro at norske distriktspolitikere som i dag er ekstremt opptatt av forsvar og sikkerhet forsto slikt.

Det må legges til at norske soldater fortsatte å bistå våre allierte i distriktene, men det var mest for at vi skulle lære oss mer om hvordan man kriger mot opprørere.

Har vi lært noe?

Demokrati skapes ikke på 20 år. Det kreves en vanvittig infrastruktur av kultur, utdanning og forståelse. Lite av dette var tilstede, og mye av det er fortsatt utilgjengelig og fraværende.

De som tar over etter oss vil neppe fortsette i våre fotspor. De er verken veldig opptatt av demokrati, likeverd eller likestilling. De har heller ingen ambisjon om å utdanne kvinner eller menn, men indoktrinering vil nok forekomme.

Kineserne og iranerne har lenge vært tilstede i den afghanske fjellheimen. Mens iranerne har vært opptatt av å forsyne opprørere og smuglere med bomber og granater, har kineserne bygd veier og infrastruktur.

Nå som vi trekker oss ut, håper jeg vi har lært noe.

Jeg håper vi har forstått hvor lite vi egentlig forstår. At jenteskoler betyr mye for oss, og kanskje ikke så mye for andre. Og at allianser er mer flytende for andre enn for oss.

Folk snakker oss etter munnen, de vet mer om oss enn vi vet om dem. Vår kultur er mer tilgjengelig for dem enn deres er for oss.

Dessverre tror jeg ikke vår kollektive minne evner å ta med seg denne lærdommen.

Les mer fra Norsk debatt her

Til slutt må jeg legge til at jeg har en sterk tro på nedkjempe trusler lengst mulig unna våre grenser.

Jeg er også en tilhenger av å bygge opp nasjoner, men det sistnevnte krever en tålmodighet og innsats som vi over tid ikke er villig til å legge ned.

Kommentarer til denne saken