Gå til sidens hovedinnhold

Nåde den som elsker en utlending nå om dagen

Må vi skaffe våre nærmeste jobb som jordbærplukkere? Det later til å være vårt beste håp for å få lov å se dem.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Det er ikke enkelt å elske en utlending om dagen. Foruten å måtte forholde oss til tiltakene mot korona som alle andre, er vi også adskilt fra våre aller nærmeste på grunn av Europas strengeste innreiserestriksjoner, som ble innført med stolthet i stemmen av regjeringen Solberg.

Selv ikke med negativ test før avreise, ny test og karantene ved ankomst får de komme hit. Og ikke nok med det: vi må også høre på at justisministeren stempler reiser ut av landet for å tilbringe tid med våre nærmeste som unødvendige.

Samtidig får vi høre at regjeringens første prioritet under pandemien er liv og helse. Det vitner om en manglende forståelse for hva mennesker trenger for å opprettholde helsen.

Les også: Mangel på åpne smittevern-avveininger er et alvorlig demokratisk problem

Angst og depresjon

Som lege har jeg blitt alvorlig bekymret for denne gruppens psykiske helse. Oss med familie eller kjæreste i utlandet under Covid teller omtrent 8 000 medlemmer på Facebook. Jeg har snakket med mange medlemmer som har utviklet tegn på angst og depresjon.

Dette er tidligere friske mennesker som, etter å ha blitt fratatt muligheten for å se menneskene som betyr aller mest for dem, nå lever i uvisshet og med en konstant følelse av fortvilelse og dypt savn. Bildet bekreftes av en kartlegging av denne gruppen som ble utført nylig. Rapporten er dyster lesing.

Av 912 personer opplevde 76 prosent økt stressnivå, 69 prosent håpløshet og 55 prosent hadde søvnproblemer. I alt svarte 87 prosent at de har fått nedsatt psykisk helse som følge av innreiserestriksjonene. 44 prosent har måttet søke lege- eller psykologhjelp og 21 prosent står nå på medisiner som følge av den psykiske belastningen de lider under. Flere angir å ha selvmordstanker.

Dette står i motsetning til en studie fra Helseundersøkelsen i Trøndelag i fjor høst der man ikke fant noen økt forekomst av psykiske lidelser i befolkningen. Mye tyder derfor på at denne gruppen, som holdes adskilt fra sine aller nærmeste, påføres psykiske lidelser på grunn av regjeringens særdeles strenge innreiserestriksjoner.

Smittevernsmessig forsvarlig

Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet skriver også 10. mars at «å ikke få treffe nær familie eller kjæreste/annen nær relasjon som ikke defineres som nærmeste familie er inngripende og kan få store konsekvenser for den enkelte. Dette kommer i tillegg til strenge nasjonale, og i mange tilfelle enda strengere kommunale tiltak, som allerede har en stor sosial omkostning for mange».

Anbefalinger om å åpne for denne gruppen har ikke blitt fulgt av regjeringen, på tross av at det ble ansett som smittevernmessig forsvarlig.

Regjeringen har gjentatte ganger blitt spurt om dokumentasjon for hva slags risiko denne gruppen utgjør, en forklaring på hvorfor de anser et totalforbud som forholdsmessig.

De har ikke kunnet redegjøre for dette.

Dyrkjøpt erfaring

Det er et prakteksempel på hva som skjer når man ser seg blind på tall uten å forholde seg til virkeligheten som ligger bak dem.

For det var en dyrkjøpt erfaring for regjeringen da de ga vide unntak for industriarbeidere, en gruppe som har sterke økonomiske insentiver for å omgå karantene, både med tanke på hver enkelt arbeiders personlige økonomi og det at de i noen tilfeller også opplevde press fra arbeidsgivere.

Det ble etter hvert veldokumentert at karantenekravene i mange tilfeller ikke ble fulgt, med påfølgende smittespredning.

Les også: – Sier de «bør ikke» dra på hytta i påsken i stedet for «skal ikke», kan man banne på at folk gir beng og drar

Dette ble dessverre ikke bare en dyrkjøpt erfaring for regjeringen, men også for oss som har våre nærmeste i utlandet. Vi blir nemlig slått i hartkorn med industriarbeiderne, og det råder nå en utbredt mistenkeliggjøring og mistillit til alle som ønsker seg til landet.

Virkeligheten for denne gruppen er naturligvis en helt annen. Nære familiemedlemmer og par som ikke har sett hverandre på månedsvis har helt andre intensjoner med sitt opphold i Norge enn å unndra seg karantene for å dra på jobb på en stor arbeidsplass.

Man behøver ikke mye innlevelse for å se at et par i avstandsforhold mer eller mindre går i en selvpålagt karantene når de endelig får anledning til å møtes. Det er faktisk det de aller helst vil.

På den riktige siden av grensen

Justisministeren har blitt bedt om å redegjøre for innreiseforbudet som holder familier og kjærester adskilt. Ett sted må grensen gå, svarte Mæland.

Ja, hun mener faktisk at det å holde nære slektninger og par adskilt er et greit sted å trekke den grensen. Da er det nødvendig å se på hva slags grupper regjeringen mener er på den riktige siden av grensen.

Regjeringen har nemlig gjennom pandemien kastet seg rundt ved flere anledninger for å finne løsninger for enkeltgrupper. Det gjelder blant annet utenlandsstudentene, som slapp karantenehotell da de kom hjem til jul, Tom Cruise med filmcrew, som slapp karantene, for ikke å glemme den ulykksalige fortellingen om diverse unntak for utenlandske industriarbeidere som nevnt over.

Utredninger er nylig bestilt av regjeringen for å kunne åpne opp for toppidrettsutøvere, og det aller ferskeste utspillet er å åpne grensen for utenlandske arbeidere til grøntnæringen.

Erna snakker om når vi kan åpne landet for turister, men hun forbigår de av oss som lengter etter våre kjære i stillhet. Hva som må til for å få regjeringen til å finne løsninger for oss, er ikke godt å si.

Statsministeren, og «13 av hennes nærmeste»

Retten til familieliv er tydelig nedfelt i menneskerettighetene. Når noe anses som en grunnleggende menneskerettighet burde det også være en opplagt rettesnor for regjeringens prioriteringer under pandemien.

Det bør være innlysende, og regjeringen ville i så fall komme i godt selskap, siden alle de andre nordiske landene for lengst har forstått viktigheten av å la familier og kjærester få være sammen og har innrettet innreise- og karantenereglene sine deretter.

Les flere saker fra Norsk debatt her

Det er grunn til å tro at regjeringsmedlemmene selv opplever retten til familieliv som innlysende. Høie ber oss for eksempel om å ta vare på hverandre (det skulle vi så gjerne!) og pendler selv ukentlig for å være med sin utkårede i Stavanger, uten å bekymre seg nevneverdig for importsmitte fra Oslo til Rogaland.

Han fortalte til TV2 at støtten fra mannen har vært avgjørende det siste året:«han har vært helt avgjørende for meg. Det å vite at det er en person hjemme som er der uansett, det er viktig».

Nettopp. Og han er ikke alene.

Statsministeren vet også å verdsette kontakten med sine kjære. Ja, så viktig er det for henne at hun nylig måtte slå ut endeklaffen på langbordet for å få plass til tretten av sine aller nærmeste. Det er rørende å se hvor langt de er villige til å strekke seg for sine egne.

Nå håper vi, aller nådigst, at de i det minste kan la oss få gå i karantene med våre. Vi venter.

I mellomtiden skimter vi et svakt lys i enden av tunnelen. Det er den gylne muligheten regjeringen nå har åpnet for: å skaffe våre nærmeste jobb som jordbærplukkere.

Det later til å være vårt beste håp for å få se dem.

Kommentarer til denne saken