Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
(Trønderdebatt): Demonstrasjoner i Kina og Iran til tross – og rykter om økende russisk misnøye med krigen; svært mye har de siste årene gått i autoritære regimers vei. Det er en teoretisk mulighet for at presteregimet i Iran kan falle, men skulle det skje, vil det mest sannsynlig komme i form av et militærkupp i regi av den religiøst konservative Republikanergarden. Å innbille at dette vil gjøre Iran mer demokratisk er ikke særlig realistisk. Ingen tror at kinesiske myndigheter står i fare for å miste kontrollen – og strengt tatt er det nesten ingen seriøse observatører og akademikere som mener det samme om det russiske regimet. Også i Russland vil et regimeskifte mest trolig gi et enda mer autoritært og undertrykkende styresett.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
De av oss som er gamle nok til å huske Murens og Jernteppets fall og Sovjetunionens sammenbrudd, husker også overmotet som raskt erstattet bekymringen fra den kalde krigen. «Vi» hadde seiret. «Vårt» system var kommunismen overlegent. Med Sovjetunionen i ruiner var veien banet for en helt ny verdensorden. En orden basert på frihandel og økt demokratisering og, som en logisk følge; frihet for millioner av mennesker. Vi håpet det ikke. Vi var overbevist. Fordi «vi» var de overlegne. Uovervinnelige.
NATO-sjefen er åpenbart bekymret for at det faktisk er tenkbart at en tredje verdenskrig kan bli utløst. Og vi gjør klokt i å ta til oss at han mener vi i større grad bør være bekymret for Kina enn for Russland – selv om ingen lenger heller avfeier faren som myndighetene i Moskva representerer.
Europa og USA flyttet for en generasjon siden enorme produksjonslinjer til Kina. Tilgangen på sosialt stabil arbeidskraft i et land hvor myndighetene hadde full kontroll, og hvor viljen til å legge alt til rette for vestlige investeringer var så å si ubegrenset, så og hørtes forlokkende ut. Globalismen vant fram. De få som lurte på hva vi strengt tatt skulle leve av i Vesten dersom all produksjon ble sendt til lavkostland i Asia, fikk et svar i retur som var like rasistisk som naivt: Kunnskap. Vi skulle med andre ord bidra med kunnskapen som trengtes for å utvikle ny teknologi og nye produkter – mens andre skulle gjøre grovarbeidet.
Hvordan var det mulig å ta så grunnleggende feil? I dag framstår dette fullstendig meningsløst. Vi skal imidlertid ikke stort mer enn ti år tilbake, så var dette gjennomgangstonen i både politiske debatter og i diskusjoner i akademia og næringslivet. Vi hadde hjernene. Kineserne – og andre – skulle levere billig arbeidskraft.
Les også: Ekspert: – Russerne må prioritere missil-bølgene hardere
Som om kineserne ikke er like intelligente som oss! Som om ikke Kina er en eldgammel kulturnasjon med hundrevis av års erfaring med imperiebygging, maktspill og diplomati bak seg. Dersom det er noen som virkelig har hatt «svart belte» i langsiktig samfunnsbygging, så er det vekslende regimer i landet vi i dag kaller Kina. Ulike monarkistiske dynastier, republikken og dagens kommunistbaserte regime: Alle har de hatt ett siktepunkt – å gjøre Kina sterkest mulig. Politisk deologi har aldri vært overordnet. Kina i seg selv har vært og er målet. Trodde vi virkelig ikke at lederne i dette imperiet ville være i stand til å utmanøvrere oss når vi takknemlig nok la alt i hendene på dem?
Like grovt feilberegnet vi da vi trodde at frihandel ville føre til mer demokrati. Hvorfor trodde vi det? Noe opplagt, logisk svar er vanskelig å se. Sovjetdiktaturet falt ikke sammen på grunn av samhandling med Vesten, snarere det motsatte; en isolert planøkonomi klarte ikke å konkurrere med den frie markedsøkonomien i vest.
Derimot kan målrettet, politisk bevisst bruk av kapital påvirke verdensutviklingen. Dette uttrykkes det sterk bekymring for i en svensk rapport som ble lagt fram for få dager siden. «Rysslands direktinvesteringar i svensk ekonomi skulle kunna vara direkt krigsförberedande eller syftande till att dra in Sverige i en gråzonsproblematik», skriver forskerne. Slik beskrives virkeligheten i et land med et økende antall trusler fra Russland, noe rapporten mener kan komme til å påvirke Sveriges suverenitet, omtalt først i en kronikk i Forsvarets Forum her hjemme.
I 1990 var ikke Kina en aspirerende global supermakt – knapt en regional stormakt av betydning. Landet var innesluttet og i stor grad lukket, en ettervirkning av de revolusjonæres maktovertakelse i 1948 og den brutale Kulturrevolusjonen på 1960-tallet. Å forestille seg at landet skulle utfordre USA og EU i så vel verdensdiplomati som økonomi og militær makt, ble det smilt skjevt av, i den grad noen trakk det fram som et mulig scenario.
I dag er Kina verdens fremste kolonimakt – for å holde oss i et bilde europeere flest har et forhold til. En moderne form for kolonialisme, ja visst, men like fullt klassisk kolonibygging. Gjennom målrettet bruk av sin nye økonomiske styrke investeres det målrettet slik at mindre land skal få redusert sin reelle suverenitet, og slik bli støttespillere for makthaverne i Beijing. Landet er mye tyngre inne i mange afrikanske land enn de gamle europeiske kolonimaktene i dag er. Politisk støtte blir kjøpt gjennom raus bistand og omfattende utviklingsprosjekter. Enorme landområder kjøpes opp av kinesiske interesser som, ofte gjennom tilsynelatende «private» firma, til sjuende og sist kontrolleres av kommunistpartiet. Havner og annen infrastruktur som flyplasser, veier, jernbane og kraftforsyning har i skremmende omfang kinesiske eiere. Dette kommer ikke uten en pris. Kontraktene har sitt budskap i «liten skrift».
Les også: Saken er nemlig den: Kina går ikke lenger så bra
I den diplomatiske kampen knyttet til krigen i Ukraina har dette blitt overtydelig. Det er riktig, slik vi i vest ofte har påpekt, at svært få land har stemt til støtte for Russland. Men i avstemningene i FNs Hovedforsamling har en svært stor gruppe land avstått fra å stemme. Og hvilke land er dette? I stor grad land som har gjort seg avhengig av samarbeid med myndighetene i Beijing. Og vi snakker ikke bare om fattige land i den såkalt tredje verden. Det gjelder også raskt voksende økonomier i Asia og Latin-Amerika.
Det siste vi nå ser er at Kina vender seg til den arabiske verden. Samtidig som landet undertrykker sin egen muslimske befolkning, i en grad som er mer brutal enn man skulle tro var mulig i vår tid, tas kinesiske ledere imot med åpne armer i arabiske hovedsteder. Sist uke besøkte Kinas mektige president Xi Jinping Saudi-Arabia og ble tatt hjertelig imot av den saudiske kronprinsen Mohammed bin Salman. Det er neppe uten grunn at Xi er en velkommen gjest hos MBS, som Saudi-Arabias reelle hersker gjerne kalles. Mens saudierne må tåle utilslørt kritikk for menneskerettssituasjonen fra så vel Washington som europeiske hovedsteder, vet han at den slags slipper han bry seg med når den kinesiske herskeren kommer.
Den tyske kansleren Olaf Scholz skriver i det anerkjente tidsskriftet Foreign Affairs at «verden opplever et tidsskille, like grunnleggende som at jordplatene forskyver seg». Den tyske lederen peker i likhet med NATOs generalsekretær på at Vesten står i fare for å bli overkjørt av nye, aggressive aktører på den globale arenaen. En annen som er inne på det samme er professor Bernt Hagtvet, en av Norges fremste eksperter på folkerett. «Krigen i Ukraina er mer enn en katastrofe. Det dreier seg om en hel internasjonal ordens oppløsning».
Mange, også i Vesten, gir uttrykk for at det i bunn og grunn ikke er annet enn rett og rimelig at Europa – og i denne sammenhengen kan USA omtales som en del av den «gamle verden», med sin brutale kolonifortid får smake sin egen medisin. Tenker man slik, tar man åpenbart ikke inn i regnestykket at de nye maktene som presser på, er land hvor menneskerettighetene grovt undertrykkes og alle tilløp til demokrati blir kvalt. Kina går ikke engang av veien for å stenge hundretusenvis, kanskje millionvis, av egne innbyggere inne i konsentrasjonslignende leirer – ene og alene på grunn av deres etniske, kulturelle og religiøse bakgrunn. Vi i Europa har også en fortid med slike leirer. Det burde si oss noe om hvilke krefter vi står overfor.
Mange glemmer dessuten at europeerne ikke har enerett på historisk imperialisme. Araberne rykket lenge før vikingtiden inn i Øst-Afrika og etablerte kolonier for handel – blant annet med slaver – og utbredelse av sin nye religion. Hånd i hånd med misjoneringen kom etableringen av nye statsdannelser som i mange tilfeller fullstendig kastet om på eksisterende maktstrukturer, i mangt ganske så likt hva europeerne gjorde i det samme området noen hundre år senere.
Trolig er det i dette skismaet Jens Stoltenbergs frykt for en omfattende storkrig ligger. Verden er i rask og dramatisk endring. Han kjenner bedre enn mange forløpet til de to forutgående verdenskrigene. Den første var i mangt krigen som ingen ønsket. En serie beslutninger som grep inn i hverandre, og som man i samtiden betraktet som uavhengige av hverandre og kanskje til og med forståelige og logiske, førte i sum til at man plutselig befant seg i en militær konflikt som omkastet så å si hele den bestående orden i Europa og store deler av resten av verden. Kan noe slikt skje igjen?
Stem her: Hvem fortjener å bli «Årets navn 2022» i Nettavisen?
Jeg tror Jens Stoltenberg og Olaf Scholtz har rett: Verden er i kraftig endring. Og vi er sørgelig uforberedt. Verken politisk, militært eller økonomisk har vi innstilt oss på å måtte slåss for de verdiene vi gjennom mange hundre år har kjempet fram. Demokratiet er ikke historisk forutbestemt til å bli en dominerende orden. Å bygge en samfunnsanalyse på dette, er både naivt og farlig. Demokratiet kan bli marginalisert til en særinteresse for noen få land med noen titalls millioner innbyggere, som vil bli tolerert så lenge vi ikke utfordrer langt sterkere krefter. Er det dit vi ønsker oss?
Kulden som nå senker seg over Europa er ikke bare et resultat av vårt politisk svaksyn, den er i større grad et varsel om hva som venter. Det er friheten som nå er under press. Friheten med stor «F». Ikke energiprisene og gasstilførselen. Og det er vi – og ingen andre – som har gjort friheten sårbar.