Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
VG publiserte denne uken en sak titulert «Nakenbilder av forsvarstopp på avveie».
Tematikk rundt nakenbilder er i seg selv et viktig og aktuelt tema, det samme er hvordan håndtere sikkerhetsutfordringer.
Dessverre bommer VG på mål i sin fortolkning av problemstillingen.
Menneskets begjær er sentrert rundt våre nakne kropper, og det å sende nakenbilder i en intim relasjon kan for noen være en del av den seksuelle paringsdansen.
Vår folkehelt Fritjof Nansen sendte erotiske bilder per post til sin utkårede allerede i 1928, og han er nok ikke blitt den eneste. I dagens sosiale mediegenerasjon må vi kanskje erkjenne at dette er et relativt dagligdags fenomen.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Det finnes imidlertid en bakside. Et problem oppstår når intime bilder blir brukt mot den avbildedes vilje, noe som heldigvis er blitt kriminalisert.
Vi hører ofte historier om forsmådde friere som hevner seg på den de elsker ved å dele private bilder med sensuelt innhold, kanskje som hevn for at de ikke blir elsket tilbake.
Som terapeut møter jeg stadig flere med nakenbilder på avveie. Dette forårsaker store emosjonelle belastninger for den det gjelder. Det er snakk om vedvarende grubling, katastrofetanker, følelse av å miste kontroll over eget privatliv, skam, og depressive tanker rundt livets premiss.
Viktigheten av å publisere denne saken er ifølge VG intet mindre enn for å beskytte rikets sikkerhet. Det er altså en modig heltedåd vi er vitne til, hvor målet helliggjør middelet.
Eller har VG reflektert rundt hvilket perspektiv de egentlig fremmer her?
Fokuset kunne vært på vedkommende som gjør seg til kriminell ved å ulovlig hacke en telefon og laste ned privat innhold.
Alternativt kunne man skrevet generelt om hvordan slike sikkerhetsutfordringer håndteres i forsvaret. VG velger en annen vinkling – en individuell innfallsvinkel som bærer liten omtanke for den som har blitt frarøvet sitt privatliv.
Det er ikke uvanlig at aggressor påberoper seg status som forkynner av det godes sak.
Etter min mening er det nettopp aggressor VG gjør seg til når de, med flere moraliserende argumenter fremført blant annet av en ansatt ved Norsk Forsvarsinstitutt (sitater som ved gjennomlesning fremstår som en fossil fra 50-tallets seksualmoral), anfører de problematiske aspektene ved slike nakenbilder tatt i en «utenomekteskapelig setting».
Dette til tross for at arbeidsgiver er godt informert og allerede har gjort en vurdering av hvilken bekymring dette er eller ikke er for rikets sikkerhet.
I stedet for å løse opp kontroverser ved å fjerne skam og legge skyld der skyld hører hjemme, så velger VG å stramme skruen for offeret i denne saken, og da symbolsk sett for ofre rundt omkring i Norges land.
VG greier med suksess å fremme hvor skamfullt det er, hvor dårlig dømmekraft en må ha, og hvilke (store) konsekvenser det kan få å ha nakenbilder på avveie.
I dette dramaet er det VG som blir den forsmådde elsker som bruker en annens nakenbilder mot deres vilje for å fremme sin egen sak.