Gå til sidens hovedinnhold

Når demokratiets kontrollmekanismer svikter

Dysfunksjonelle sider ved norsk demokrati kan ikke alene forklares med elitistiske politiske miljøer, da menigmann med dagens velstandsblindhet og korttidshukommelse lar dette skje.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Hørt det før? Vel, en varsling om alvorlig unnfallenhet i Utenriksdepartementet ble levert til to komiteledere på Stortinget den 1. juni. Her varsles det om at Utenriksdepartementet, med politikernes velsignelse, rett og slett ikke gjør jobben sin.

Det dokumenteres også at UD har ignorert i alt fire jemenittiske løsningsinitiativ i den angivelig prioriterte Martine-saken, samt avvist to forespørsler om jemenittiske fredssamtaler i Norge.

Les om Martine-saken her: Svært krevende å avslutte tolv år gammel drapssak

Det politiske teateret

Klager på UDs håndtering av Martine-saken er tidligere sendt Sivilombudsmannen, men kunne ikke behandles der da UD nekter også denne etaten innsyn i sakens dokumenter. Da gjensto bare Stortingets kontroll og konstitusjonskomite, samt utenrikskomiteen.

Leder for kontroll og konstitusjonskomiteen ville imidlertid ikke foreta noen granskning av UD, fordi man bare åtte ganger tidligere hadde iverksatt slik granskning. Leder for utenrikskomiteen stilte seg kun bak kontroll og konstitusjonskomiteens beslutning til tross for komiteenes ulike fagområder.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Ytterligere begrunnelse ble ikke gitt, og dermed er de demokratiske kontrollmekanismene satt ut av spill. UD har, med politikernes hjelp, effektivt skjermet seg for innsyn og eventuell kritikk. Ansvarsfraskrivelsene verner dermed partifeller både i tidligere, nåværende og fremtidige regjeringsposisjoner mot ubehagelig kritikk.

Det politiske teater kom til overflaten allerede ved overleveringen av varselet på stortingstrappa. Komiteleder Tetzschners reservasjon på riksdekkende media; «Storting er Storting og ikke en del av utenrikstjenesten», viste at komitelederen må ha glemt at nettopp dette er hovedårsaken til at varselet ble adressert til hans stortingskomité.

Snarere enn å vise ansvarsfølelse, og i det minste reagere overfor UD på varselets godt dokumenterte problemstillinger, ble resultatet at komitéenes konstitusjonelle plikter som demokratisk vaktbikkje ikke ble ivaretatt. Hensynet til egne partifeller i politisk ledelse synes viktigere.

Les også: Ayatollahenes vestlige favorittreporter

Stortinget skal ha kontroll med regjeringens politikk - ikke omvendt.

Faller sammen som korthus

Gjensidig berøringsangst, konsensus og hemmelighold på tvers av partipolitiske ideologier gjør Stortinget mindre relevant som vaktbikkje overfor regjeringens politikk. Slikt går direkte ut over menigmanns interesser slik de er forventet å bli ivaretatt av de folkevalgte.

Dette er spesielt viktig i Norge, ulikt land i EU som har overnasjonale klage- og anke-instanser. Stilltiende og uformelle avtaler i de politiske nettverkene mellom Storting og regjering synes i dag rigget slik at regjeringen kan få gjennom nær sagt hvilket som helst forslag i Stortinget. Tilsvarende type kameraderi ses også ved fordeling av offentlige verv og internasjonale posisjoner ved regjeringsskifter.

Hadde ikke media fulgt opp saker som IPI, NAV, Nordsjødykkere, krigsseilere, 22. juli eller Scandinavian Star, hadde få visst at viktige norske myndighetstrukturer ofte faller sammen som korthus når de settes på prøve. Kun potensielle medie-effekter av symbolsaker om straffedømte personer som Joshua French, jenter i Bolivia eller IS-kvinne synes å avstedkomme adekvat ressursbruk i utenlandssaker.

Martine-saken, som regnes som Norges mest omtalte kriminalsak, utfordrer de viktigste konstitusjonelle verdiene vi har; ivaretakelse av norske borgeres interesser, grunnleggende rettferdighet, vern om menneskeverdet og rettssikkerheten.

Saken angår også viktige proklamerte prinsipper i utenrikspolitikken. Manglende evne til å etterleve disse kan forklare unnfallenheten, motarbeidelsene og uregelmessighetene som dokumenteres i det aktuelle varselet.

Stortingsrepresentant Christian Tybring Gjedde rettet nylig et skriftlig spørsmål til utenriksministeren og ba om en tidslinje med oversikt over hva UD har gjort i Martine-saken. I et intetsigende svar fra ministeren ble det tradisjonen tro henvist til Storbritannias ansvar for etterforskningen og at man ikke ser en rolle for norske myndigheter.

Det bisarre i dette er at den initielle etterforskningen var ferdig for ti år siden i påvente av utlevering av mistenkte. Dette er utelukkende en diplomatisk utfordring.

Tidslinjen over UDs aktiviteter i saken kunne ikke Ine Søreide Eriksen ellers gå inn på med henvisning til taushetsplikten. Jeg har imidlertid sett UDs tidslinje på politihuset i Oslo etter tidligere anmeldelse av to høytstående UD-ansatte. Denne inneholdt i all hovedsak en rekke trivielle protokolltilførsler og svar på formelle henvendelser. At ikke norske myndigheter på eget initiativ har gjort mer bilateralt mot Jemen i en norsk borgers sak har vakt betydelig undring blant øvrige involverte lands myndigheter.

Les også: Hva er det Utenriksdepartementet prøver å skjule i Martine-saken?

Denne hemmeligholdskulturen er udemokratisk

Som del av den pågående valgkampen er tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støres slagord; «Nå er det den alminnelige manns tur». Imidlertid suspenderes fortsatt den jevne borgers rett til innsyn i saker som angår ham og hans familie gjennom ubegrunnet departementalt hemmelighold.

Sittende regjering ønsker dertil å begrense offentlig innsyn i saksforberedende dokumenter generelt. Man må ikke være geniforklart for å dele en garvet politisk kommentator som Harald Stanghelles syn på at utviklingen med hemmelighold undergraver kunnskapsbasert debatt og vårt demokrati.

Også SVs Freddy Øystegård skrev nylig en artikkel om myndighetenes udemokratiske hemmeligholdskultur rett i kjernen av varselet i Martine-saken. Hadde det ikke vært for mine 13 års erfaringer med å utfordre myndighetene på disse forholdene i egen sak, hadde heller ikke jeg trodd at politisk maktbegjær og egennytte i vår lille politiske andedam kunne gi slike utslag.

Dysfunksjonelle sider ved norsk demokrati kan likevel ikke alene forklares med elitistiske politiske miljøer, da menigmann med dagens velstandsblindhet og korttidshukommelse lar dette skje.

Politikere får dermed ytterligere spillerom for egennyttig fokus - ikke minst blant dem med politikk som karrierevei og strategiske narrativer innkjøpt fra mediebyråer. Slikt reduserer ansvar, etisk retningssans og balanse i helhetlig politisk tenkning.

Utenriksministerens ignorering av menneskerettsbrudd i Kina, mens Ungarn ble sanksjonert i forrige måned for samme, viser pinlig norsk dualisme - med Norges overlegent flest tapte saker ved Menneskerettighetsdomstolen.

Les mer fra Norsk debatt her

Befolkningens oppfatning av norsk demokrati og tillit til myndighetene begynner derfor å bli relativ. Det er da ekstra betenkelig at vi som vanlige borgere må sette våre rettigheter på prøve i saker mot myndighetene og nærmest transformeres til aktivister i prosessen.

Norge kan gjøre alt riktig i vern av demokratiet og det er i tillegg enkelt-sakene som flytter grenser for nasjonal og internasjonal rettsorden.

Det er noe å tenke på når du går til valg om noen uker.

Kommentarer til denne saken