Eirik Jensen ble i 2020 dømt til 21 års fengsel for grov korrupsjon og medvirkning til innføring av store mengder hasj. I teorien skal det da gå minst tolv år før prøveløslatelse kan bli en realitet.

Jensen begynte soningen av dommen sommeren 2020, og han har allerede fått innvilget soningsavbrudd i seks måneder.

Les også: Eirik Jensen forlater Kongsvinger fengsel som fri mann

Han kan i det neste halve året leve et tilnærmet normalt liv innenfor Norges grenser. Han slipper også å gå med fotlenke.

Soningsavbrudd forekommer sjelden

Per i dag er det kun 13 personer som har fått innvilget soningsavbrudd av samme type som Jensen. Denne ordningen har imidlertid vært forbeholdt personer med kortere fengselsstraff. Jensens tilfelle skiller seg derfor ut i så måte.

Vanligvis gis det soningsavbrudd i fire uker, som eventuelt kan gjentas én gang. Det er kun Kriminalomsorgen på regionalt nivå som kan innvilge soningsavbrudd av lengre varighet enn dette.

Det heter seg at avbrutt soning først kan være aktuelt «dersom domfeltes helsetilstand tilsier det, eller når det for øvrig foreligger tungtveiende grunner som ikke kan avhjelpes på annen måte».

Jensens soningsforhold

Jeg kjenner kun Jensen-saken fra media, og har ingen forutsetninger for å kunne vurdere avgjørelsen om soningsudyktighet i hans tilfelle.

Jeg har imidlertid forstått det slik at han opplevde domfellelsen som svært vanskelig, av flere grunner.

Først og fremst fordi han mener seg utsatt for et justismord. Men også fordi han føler det utrygt å skulle sone sammen med personer fra kriminelle miljøer.

Les også: Ragna Lise Vikre om Eirik Jensens fengselsopphold: – Han har hatt det helt jævlig

Jensen har tross alt vært en proaktiv og meget profilert politimann i mange år, som har sørget for at en rekke lovbrytere har havnet bak lås og slå. Det er derfor ikke vanskelig å forstå at han gjennom sin yrkeskarriere har fått mange fiender, hvor flere fortsatt soner lange fengselsstraffer.

Jensen har etter domfellelsen valgt å leve isolert på rommet sitt i Kongsvinger fengsel. Han har kategorisk avvist tilbud om luftepauser, trimaktiviteter, eller fellesskap med de øvrige innsatte. Han har også nektet å spise fengselets mat.

Liv eller død?

Han har fra første stund uttalt at han ikke vil takle et lengre opphold i fengsel, og det har således ligget et budskap i luften om at han i desperasjon kan komme til å ta sitt eget liv.

Hvis dette har vært et spørsmål om liv eller død for Jensen, er jeg glad for at det ble innvilget soningsavbrudd for ham.

Hvis det var dette som måtte til for å forhindre en personlig tragedie, mener jeg kriminalomsorgen tok en klok avgjørelse.

Men det er viktig ikke å glemme at det er mange innsatte i norske fengsler som sliter psykisk, minst like mye som Jensen.

De ansatte i kriminalomsorgen opplever dette på nært hold hver eneste dag.

Det foreligger nå flere rapporter som forteller om innsatte som bedriver grov selvskading, som utagerer fysisk mot gjenstander eller personer, som griser med avføring, eller som glir inn i en tilstand preget av apati og inaktivitet. Det er også flere innsatte i norske fengsler som begår suicid hvert eneste år.

De psykotiske fangene

En spesielt utsatt gruppe mennesker som også befinner seg i våre fengsler, er mennesker med psykoselidelser. Denne gruppen mennesker kan i beste fall håpe på kortvarige opphold på en akuttpsykiatrisk institusjon, før de tilbakeføres til cellene.

Jo da, det er helsehjelp tilgjengelig i kriminalomsorgen, men hvor mange terapeutiske tiltak er det egentlig mulig å tilby en pasientgruppe som sitter innelåst på cellene sine mesteparten av døgnet?

Mennesker med såkalte dobbeltdiagnoser (fortrinnsvis schizofreni og rusmisbruk), som er domfelt for alvorlige lovbrudd, kan ikke forvente soningsavbrudd av samme type som Jensen har fått innvilget. De anses rett og slett som for farlige for samfunnet.

I stedet for fengsel burde de vært innlagt på sikkerhetspsykiatriske institusjoner, for der å få den nødvendige behandlingen.

Dette skjer da også unntaksvis i dag. Problemet gjenoppstår likevel den dagen de er ferdigbehandlet, for de må da returneres til fengslene.

Tenk om de i stedet kunne blitt utskrevet til en type «sikkerhetshjem», hvor de kunne fått adekvat behandling og oppfølging, samtidig som samfunnsvernet ville vært ivaretatt.

Slike botilbud finnes ikke i Norge i dag, dessverre.

I stedet er det de ansatte i fengslene som får i oppgave å ta seg av en gruppe mennesker, som selv psykiatriske spesialinstitusjoner kan ha problemer med å håndtere.

Dette gir en smitteeffekt

Mitt inntrykk er at Kriminalomsorgen strekker seg langt for å finne mer egnede soningssteder for personer som sliter med psykiske problemer, for eksempel ved å tilby soning i fengselsfasiliteter med lav sikkerhet.

Det er også mulig for enkelte å sone siste delen av straffen i institusjoner som ikke ligger under kriminalomsorgen, herunder åpne behandlingssteder for rus og psykiatri, ulike typer omsorgshjem, bo- og arbeidsopptreningsinstitusjoner, eller barnevernsinstitusjoner. (Paragraf 12 i straffegjennomføringsloven).

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Lengre soningsavbrudd av helsemessige årsaker er imidlertid sjeldent forekommende. Når man likevel velger å gi en høyt profilert fange som Eirik Jensen nettopp en slik ordning, kan man ikke unngå en betydelig smitteeffekt blant den øvrige fengselspopulasjonen.

Hvorfor skal ikke andre personer som opplever sin psykiske helse bli betydelig svekket som en følge av fangelivet, også få denne muligheten?

Hvis det er alvorlighetsgraden av den helsemessige forringelsen som skal ligge til grunn for søknaden om soningsavbrudd, hvem skal i så fall gjøre vurderingen? Tenker man at det skal oppnevnes egne sakkyndige til denne oppgaven?

Loven er lik for alle

De færreste som soner sin straff i norske fengsler har kjendisstatus, støttegrupper, eller et kobbel med advokater i ryggen, men de kan likevel oppleve sin soningssituasjon som helt «for jævlig».

Skal det være likhet for loven, bør den samme ordningen med soningsavbrudd som Eirik Jensen har fått, også bli tilgjengelig for andre innsatte.

Det kan nemlig ikke være én ordning for Loke, og en annen for Tor.

For viser dette seg å være et engangstilfelle, snakker vi ikke lenger om en «ordning». Den riktige betegnelsen vil da være privilegium.